Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

100 meter barbeint

Ann Helen Gjerde er Nationens faste hageblogger.

Foto: Gjerdeihagen.no

Jeg har hørt om noen som har gått så lenge barbeint at de til slutt har laget sine egne sko. De mangler lisser så klart, men har en god og tykk lærsåle.

Praktisk kan man si, man trenger aldri å lure på hva slags sko man skal ha på seg, man har de allerede på. Så trenger man heller ikke å handle nye sokker, det er jo bare hvis man har sko at man må ha sokker i skoene.

Andre ganger er det kanskje ikke så praktisk. Som til 17. mai for eksempel. Det er vanskelig å få føttene ned i bunadskoene hvis du plutselig har en ekstra såle på.

Det er heller ikke aksept for å gå barbeint til bunad, i alle fall ikke i min slekt.

Det hender jo at jeg tar av meg bunadskoene når ingen ser det, men det skulle tatt seg ut og kommet med bare føtter til festdrakten fra Gudbrandsdalen.

Så det å få laget meg nye sko har jeg ingen planer om. Jeg kommer aldri til å bli en av dem som går barbeint året rundt.

Men jeg har planer om å gå barbeint hele sommeren. Ikke langt, bare bort til postkassa og rundt i min egen hage. For da er det virkelig sommer, når du kan kjenne gresset kile mellom tærne og den kalde jorda under fotsålen.

Det er ingen følelse som er bedre enn den.

Men ein skal tidleg krøkast som god barfotspringar skal bli, sier man der jeg kommer fra. Derfor begynner jeg hvert år og krøke rundt mai.

Jeg åpner døra ut til hagen og sklir ut av sandalene, som jeg merkelig nok har på meg inne. Jeg har lenget etter å kjenne gresset mellom tærne, og nærmest smyger meg bortover det grønne. Det er uvant, disse føttene har ikke vært helt ute siden i fjor.

«Det er heller ikke aksept for å gå barbeint til bunad, i alle fall ikke i min slekt.»

Annonse

Jeg kan kjenne det kile mellom tærne, og jeg drister meg lenger ut på plenen. Jeg lukker øynene og svinser litt rundt meg selv mens jeg kjenner på følelsen av sommer.

Så stikker det noe grassalt under den ene foten. De hundre fiolinene slutter å spille og jeg står igjen med torner fra en bjørnebærkvist. Og en smerte uten like.

Men det er dette som er å gå barbeint, det er dette som er sommer. Hadde jeg glemt det?

I fjor startet jeg sesongen med å tråkke på en spiker. Jeg fortsatte med noen gamle bruskorker, en orm, flere torner, litt steiner og en hagesaks. De må passe seg de som vil komme og sole seg i hagen min. Er jeg barbeint, er det helt sikkert at jeg tråkker på dem.

Men jeg skal gå barbeint om sommeren. Og jeg skal kjenne at gresset kiler mellom tærne, rett før jeg tråkker på en kvist. Jeg skal løpe til postkassa fordi det gjør så vondt under føttene.

Fordi det er sommer.

Teksten er hentet fra bloggen Gjerdeihagen. Der kan du lese flere tanker rundt hage, grønnsaksdyrking, natur og andre besettelser.

Neste artikkel

Ut og stjæle bregner