Bondeorganisasjonen i nærområdet vårt rundt vulkanen Etna fortviler. Det er stadig flere som ikke høster oliven, vindruer, appelsiner og sitroner. Mandler og hasselnøtter er det lenge siden noen plukket.
Ifølge lederen i produsentorganisasjonen, Vincenzo Raciti, har så mange som 60 prosent av bøndene gitt opp de siste årene. Jorda, som så nennsomt er dyrket opp og pleiet av forfedrene, legges brakk. Ikke alle finner naboer som vil drive videre. Dermed vokser landskapet igjen. Omtrent som i Norge, med andre ord.
På grunn av den økonomiske krisen i Europa, skyter gjengroingsutviklingen her på Sicilia fart. Til tross for bugnende frukttrær og god tilgang på desperate løsarbeidere fra Afrika, India og fattigere EU-land, ser ikke bøndene seg råd til å få grøden i hus. Selv om lønnsutgiftene stort sett kun består i å dekke arbeidernes mat og bensinutgifter, lønner det seg ikke å høste.
For i neste omgang skal det produseres vin eller olje. Eller så skal appelsinene selges. De siste, som er av ypperste kvalitet, søte, nesten steinfrie og smaksrike, får vi nå kjøpt til fire kroner kiloet. Men siden alt her i Italia skal liberaliseres for å spare penger eller få fart på økonomien, har myndighetene åpnet for fruktimport. Og i konkurranse med marokkanske, må de italienske appelsinene enda lengre ned i pris. Løsningen blir å la dem henge på trærne.
Ifølge avisen La Sicilia presser dagligvarebutikkene prisene på vin, og kriserammede forbrukerne er nådeløse. Selv om italienerne bruker en høyere andel av inntekten sin enn nordmenn på mat (rundt 15 prosent, mot våre norske 11-12 prosent), vil heller ikke de bruke mer enn nødvendig. Vin som koster mer enn 4-5 euro er - ifølge dagligvarekjedene - nå vanskelig å selge. Helt grei vin, som i Norge ville kostet rundt 100-lappen, selges hele tiden på tilbud til 2-3 euro. Vi snakker altså 15-20 kroner. Når man vet hvilken arbeidsinnsats som ligger bak kultivering og plukking, er prislappen ren galskap. Stadig flere vinprodusenter teller på knappene.
Også den herlige, italienske olivenoljen blir i praksis for dyr for italienerne. I desember avslørte avisen La Repubblica hvordan store mengder olivenolje fra Marokko, Tunisia, Hellas og andre lavkostland importeres til Italia og videreselges her og i andre land, som «italiensk». I tillegg er det blitt kjent at flere kjente italienske ostemerker produseres i Romania og lavkostland på Balkan, av lokal melk der. De italienske merkevareeierne henter osten hjem, setter på italiensk etikett. Og vips er også osten «Produtto in Italia». Inntil videre er det en merkevare som selger.
Jakten på marginene i matkjeden er knallhard i hele Europa. Over tid er det blitt bevist gjennom ulike matkjedeutredninger at prisen til bonden daler, mens andre aktører tar større andel av kaka. Dagligvarekjedene styrker sin makt, slik vi også ser i Norge. I Italia er fortsatt mafiaen en sterk faktor, sammen med, eller i tillegg til, dagligvarebransjen. Ifølge landbruksorganisasjonene frarøves bøndene hele 7,5 milliarder euro årlig, gjennom mafiaens ulovlige prissamarbeid og utpressing.
Med unntak av mafiaproblemene, sliter altså den italienske bonden med nesten tilsvarende problemer som norske. Livsverket, som det gikk an å leve av for noen år siden, er i ferd med å bli en evig dugnad eller i verste fall et tapsprosjekt. På den billige matens alter, ofres anstendige arbeidsforhold og lønnsbetingelser, ærlighet i opprinnelsesmerkingen, kvalitetskrav og dyrevelferd, kulturlandskap og kulturarv. Når bonden lar grøden råtne fordi det ikke lønner seg å høste, er det ikke hans egen moral som svikter, men samfunnets.
Det store flertallet av forbrukerne har så langt lukket øynene for de grenseløse konsekvensene av billigmaten. De rykker kanskje til i det de hører skrekkoppslag om dyrevelferdsproblemer i kyllingbransjen. Men handlevanene endres sjelden. Leder i Norsk Fjørfelag, David Koth-Nordbye, forsøkte å bruke problemene i næringa til å åpne forbrukernes øyne: "Mange produserer mat på dugnad, og hele bransjen er kraftig pressa. Det er på høy tid å ta diskusjonen om hvilke følger kravet om billig mat får. Økonomi spiller en rolle for mulighetene bonden har for å følge opp reglene", sa han.
Det ble dessverre ingen stor diskusjon. Heller ikke Svenn Arne Lie og Espen Løkeland-Stais bok "En nasjon av kjøtthuer" har vekket folket, selv om boka gledelig nok har solgt uvanlig bra og argumentasjonen deres har nådd flere enn landbrukets egne.
En virkelig debatt om matens verdi ville fort bli for tung både for norske kjøtthuer og hvite italienere. Klart det er lettere å la maten råtne og landskapet gro igjen!
Det er en hel verden der ute som kan lage maten billigere enn nordmenn og italienere. At også resten av verden trenger føde, er visst ikke så farlig.
Pernille Huseby er kommentator i Nationen.
