Men hvordan ser egentlig Bonde-Norge ut om 20 år? I mangel av en krystallkule er det nærliggende å bruke landbruksmeldingen som medium. Meldingen skal tross alt være en rettesnor for landbrukspolitikken de neste 10—15 årene. Hvem skal drive landbruk hvor, og på hvilken måte skal produksjonen foregå?
Dessverre er det langt mellom svarene. Med unntak for produksjonsmålet, er dokumentet nesten kjemisk renset for konkrete målsettinger.
Som Nationen har omtalt tidligere, har landbruksforskeren Klaus Mittenzwei ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (Nilf) kjørt en modellberegning av den økonomiske effekten av landbruksmeldingen. Analysen synliggjør hvor uforpliktende den er. Mittenzwei påviser at produksjonsmålet kan oppnås med et støttenivå mellom 2 til 18 milliarder kroner i 2031, avhengig av prisutvikling og tempoet på strukturrasjonaliseringen.
Hvis den årlige reduksjonen i årsverk er 1,5 prosent, og den årlige prisøkningen på bøndenes produkter 1 prosent, viser beregningen at det kreves 18 milliarder 2011-kroner i budsjettstøtte om 20 år. Men hvis reduksjonen i årsverk er 3,5 prosent årlig, og prisene øker med 3 prosent, vil det være tilstrekkelig med 2 milliarder kroner i overføringer i 2031.
Slike modellberegninger må tas med en klype salt. Det er mye som påvirker en bondeøkonomi som ikke kan mates inn i et regneprogram. Likevel viser tallene det store «mulighetsrommet» som ligger i meldingen. En kan føre vidt forskjellig landbrukspolitikk og likevel oppfylle det overordnede målet om økt matproduksjon.
Så kan man spinne videre. Hva innebærer en årlig reduksjon i antall årsverk på henholdsvis 1,5 og 3,5 prosent? I 2011 var det 53.200 årsverk i landbruket, ifølge Totalkalkylen til Budsjettnemnda for jordbruket. Med en reduksjonstakt på 1,5 prosent vil det være igjen 39.300 årsverk i 2031. Hvis takten er på 3,5 prosent, er årsverkstallet nede på drøyt 26.000 om 20 år.
I sistnevnte tilfelle vil årsverksproduksjonen i landbruket halveres. Hvor mange gårdsbruk vil vi da ha i 2031? I fjor mottok 45.000 jordbruksbedrifter produksjonstilskudd. Men en halvering av årsverkene betyr ikke en halvering av antall jordbruksbedrifter. Bruksavgangen vil bli større. Det er naturlig å anta at den gjennomsnittlige årsverksinnsatsen per bruk vil øke i takt med størrelsen på besetninger og arealer ved de gjenværende brukene. Snakker vi om 15.000 bruk? 10.000?
Uansett er det dramatiske tall. Men en årsverkreduksjon på 3,5 prosent årlig er vel et «worst case scenario» og temmelig urealistisk?
Mon det. Den gjennomsnittlige reduksjonen i årsverk de siste ti årene er nettopp 3,5 prosent. Har det blitt bedring etter at de rødgrønne tok over makta i 2005? Knapt nok. I årene 2006—2011 var den årlige avgangen på 3,46 prosent.
En ren framskriving betyr altså at antall årsverk vil være halvert i løpet av 20 år. Avgangen i antall gårdsbruk vil være enda større.
Dette er selvsagt skrivebordsøvelser. Det er ikke sannsynlig med en helt lineær utvikling. Mye kan skje på 20 år, særlig i en tid der krisene står i kø. Framskriver en bare dagens utvikling langt nok, kommer en til slutt til et punkt der den siste bonden legger ned drifta. Det er ikke realistisk. På et eller annet tidspunkt vil det jo flate ut også for norsk jordbruk.
Likevel viser øvelsen det svake potensialet i dagens landbrukspolitikk. Da er det et tankekors at det ikke ligger noe i landbruksmeldingen som tilsier et politisk sporskifte.
Landbruksdepartementet vil forsvare seg med at det finnes mange formuleringer i meldingen som motsier en utvikling som her er skissert. Blant annet består målet om et variert landbruk over hele landet.
Problemet er at disse sekundære målene ikke er konkretisert. Hvordan defineres for eksempel landbruk i hele landet? Gårdsdrift i alle bygder eller i alle regioner?
Det er nok gode grunner til at så lite er kvantifisert og spesifisert i landbruksmeldingen. Dessverre.
Kato Nykvist er konstituert politisk redaktør i Nationen.
