Mandag meldte NRK at regjeringen vurderer tvungen rushtidsavgift i storbyene. Det gikk ikke mange timene før kontrabeskjeden kom fra Miljøverndepartementet: Regjeringen vil likevel ikke innføre tvungen rushtidsavgift.
Hvis man kunne parkert norske biler like effektivt som regjeringens klimapolitikk, kunne man gjort saftige kutt i CO2-utslippene.
Når det er sagt, er det fornuftig av regjeringen å legge bort tvangstankene. Rushtidsavgift — en bomavgift som er høyere når trafikken er på det verste — kan være et effektivt tiltak for å redusere biltrafikken.
Eksempler fra både London, Stockholm og Trondheim viser at denne formen for «køprising» fungerer godt. Likevel ville det være feil å tre dette nedover ørene på kommunepolitikerne.
Dette handler om lokaldemokrati. Lokalpolitikerne blir redusert til avmektige administratorer etter hvert som sentralstyringen sniker seg fram på stadig nye områder. Dessuten kan det være andre tiltak enn køprising som fungerer best lokalt.
I stedet for å utstede sentrale direktiver om konkrete tiltak, bør lokalpolitikerne ansvarliggjøres i klima- og miljøpolitikken. Hvis man setter tydelige mål for utslippsreduksjoner lokalt, blir det kommunepolitikernes fordømte oppgave å nå målene. Da kan rushtidsavgift være ett av flere aktuelle virkemidler — gjerne i kombinasjon med et bedre kollektivtilbud.
Uansett hvilken skjebne forslaget om tvungen rushtidsavgift får, viser diskusjonen at regjeringen har begynt å drøfte detaljene i den kommende klimameldingen. Og selv om kampen om hvor stor andel av klimakuttene som skal tas på hjemmebane langt fra er over internt, er oppstusset om rushtidsavgift et varsel om at klimapolitikken har kommet i en ny fase. Nå kommer tiltakene som vil koste folk flest både penger og komfort.
Det vil — uansett hvordan man vender og snur på det — komme krav om trafikkreduksjoner. Transportsektoren utgjør en betydelig del av landets samlede CO2-utslipp, og er dessuten en stor miljøbelastning i de store byene. Det vil komme restriksjoner som vil gjøre det vanskeligere eller dyrere å bruke bilen som transportmiddel.
Dette vil av mange oppfattes som upopulære tiltak. Det vil være en belastning for politikerne som vedtar dem, med unntak for de partiene som har miljø- og klimapolitikk som sin fanesak. For eksempel vil SVs velgere ha en høyere akseptgrense for klimatiltak som reduserer deres bevegelses- og handlefrihet enn Aps velgere. Og motsatt vil skuffelsen over tafatte klimamål være større i SV enn i Ap.
Etterhvert som SVs oppslutning har smuldret opp på meningsmålingene, er det mange i partiet som mener at SV ikke tåler et nytt nederlag på et av sine kjerneområder. Det spekuleres i om klimameldingen kan sprenge regjeringen. Uansett er det mye som står på spill for regjeringen generelt, og SV i særdeleshet.
Men klimaet er ikke all verden på borgerlig side heller. I går framsatte Fremskrittspartiets klimapolitiske talsmann Per Willy Amundsen ifølge Aftenposten et ultimatum til Høyre: Enten må Høyre gå bort fra det brede klimaforliket i Stortinget, eller så kan partiet bare glemme å regjere sammen med Frp. Det er helt umulig for Frp å lage en regjeringsplattform med Høyre som innebærer at to tredeler av utslippskuttene innen 2020 skal tas i Norge, varsler Amundsen.
Det er originalt krav. Frp var det eneste partiet som ikke var med på klimaforliket i 2008 (30 prosent kutt i CO2-utslippene innen 2020 i forhold til 1990-nivå, og at to tredeler av kuttene skal tas innenlands). Likevel har partiet mage til å kreve at eventuelle regjeringspartnere skal bryte forliket.
Et slikt ultimatum kan Høyre vanskelig leve med. Partiet sørget, sammen med Venstre og KrF, for å skjerpe målsettingene i klimaforliket i 2008. Å snu på hælen nå vil svekke partiets miljøtroverdighet.
Ingen av partiene er egentlig tjent med å bryte forliket selv om det smerter. Uansett hvem som regjerer fram til 2020, vil det føres en klimapolitikk som medfører upopulære tiltak. Dersom tiltakene er hjemlet i et bredt forlik, vil den politiske belastningen være mindre.
Klimaproblemene kan ikke løses uten politikere som har ryggrad til å tåle belastningene. Da lønner deg seg å stå sammen. Hva med å innføre rushtidsavgift på politikere som angriper klimaforliket?
Kato Nykvist er konstituert politisk redaktør i Nationen.
