Ved forrige stortingsvalg var det Siv Jensen og Frp som var Stoltenbergs hovedmotstander. Foran kommende valg er Frp blitt småparti, og er samtidig det eneste av småpartiene som ikke vaker rundt sperregrensa.
Så fort kan det partipolitiske landskapet endre seg. Det skjer en dramatisk forskyvning i retning et tilnærmet topartisystem. Det er et tap for demokratiet. SV er aller mest utsatt. Men på en meningsmåling for Dagsavisen sist uke var det Sp som lå under sperregrensa, mens SV så vidt var over.
Sp kan ikke lenger slå seg til ro med at partiet alltid gjør det bedre i valg enn på målinger. Begge minipartiene i regjeringen sliter. Ap vil aller helst regjere alene. Men dersom både SV og Sp skulle falle ut, kan Stoltenberg bare glemme en ny periode som statsminister.
Ved siste stortingsvalg drømte Frp om å få statsministeren i en regjering med Høyre som lillebror. Da skulle Ap knekke Frp-koden. Det blir mye vanskeligere å knekke Høyre-koden. Særlig fordi Høyre legger seg så tett opp til Ap i retorikk at det er vanskelig å få øye på forskjellene.
I pingpongen de siste dagene mellom Erna og Jens konkurrerer de to om å framstå med størst troverdighet i evne til å styre økonomien. I konfrontasjon med Siv Jensen hadde Stoltenberg stor troverdighet som den ansvarlige og pålitelige av de to.
Det er riktignok vanskelig å få tak på hva Solberg egentlig vil. Men ingen tror at hun vil sette norsk økonomi over styr. Dess sterkere Solberg klistrer seg til den rødgrønne økonomiske politikken, dess mer fristende kan et personskifte bli. Valget kan komme til å stå mellom to pålitelige økonomiske alternativer.
Høyre har endret retorikken. Solberg advarer nå mot høye lederlønninger og forsvarer små forskjeller på en måte som går Ap en høy gang. Men hun sier ikke noe om hvordan små forskjeller skal unngås.
Solberg trekker fram Sverige og Tyskland som eksempler på vellykket økonomisk politikk. Men underslår at prisen for høy vekst og konkurransekraft i disse to landene er større økonomiske forskjeller. Særpreget ved den nordiske modellen har vært vekst og konkurransekraft kombinert med små forskjeller.
Det blir lagt merke til at Solberg ikke henger seg på NHOs kampsaker, som sammenslåing av kommuner og privatisering av velferd. I arbeidslivspolitikken plasseres nå Venstre til høyre for Høyre. Solberg passer seg derimot for ikke å skremme en eneste velgergruppe. Dersom det er høyrepolitikk, har Ap et stort problem.
Men det gjenstår å se hva Solberg hun gjør i praksis om hun overtar makta. Det er ikke nok å være fløyelsmyk i bruken av ord. Dersom Høyre mot sin natur skulle føre en politikk for større utjevning i Norge, ville det provosere store deler av partiets vennekrets.
Regjeringen har tatt noen grep for mindre forskjeller mellom folk. Problemet er at den ikke har gjort nok, de store grepene gjenstår. Regjeringen greier ikke å profilere seg på et eneste felles prosjekt ut over stødig og solid styring. Samtidig sliter den med indre spenninger. Arbeidet med klimameldingen er en typisk sak hvor det foreløpig spriker i alle retninger. I SVs nedslagsfelt er det stor skuffelse over regjeringens klimapolitikk, dels også i Sp.
Venstre kan framstå med større troverdighet i klima- og miljøpolitikken, fordi partiet ikke sitter i regjering. Men også Venstre strever med å holde seg over sperregrensa, i likhet med KrF. I verste fall kan småpartiene forsvinne som mulige partnere for Høyre eller Ap ved neste valg.
Dermed vil viktige saker få færre politiske talerør og verksteder. I verste fall forsvinner sakene fra agendaen. Klima, jordvern og fordeling er saker som blir nedgradert om småpartiene forvitrer. Ingen vil lenger snakke om alternativer til EØS. Et tilnærmet topartisystem vil blende ut saker som opptar store deler av befolkningen.
Blant nye småpartier er det bare Miljøpartiet De Grønne som vokser jevnt og trutt. MDG beiter på alles teiger, men mest på Sp og SV. Partiet kan bli en joker ved kommende valg, og på lengre sikt slå en ny kile inn i topartisystemet. Norge trenger småpartiene. For å vise at politikk er mer enn stø kurs og solid økonomisk styring.
Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen.
