Etter det NTB forstår, er dette er én av mange konklusjoner som Europautredningen trekker i den første helhetlige analysen av det mangesidige forholdet mellom Norge og EU på de 18 år EØS-avtalen har virket. Utredningsarbeidet er ledet av professor Fredrik Sejersted ved Institutt for Europarett i Oslo.
Den nesten 1.000 sider tykke rapporten, kalt «Utenfor og innenfor», blir tirsdag overlevert utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap). Det to år lange arbeidet beskriver og analyserer avtaleverkets tilblivelse, utvikling og samfunnspåvirkning i Norge. Utvalget har også tatt for seg svakheter i EØS-avtalen og angir forsiktig retningen for noen reformer.
Les også: Meiningsmåling: Under 50 prosent stør EØS
Utredningen tar for seg årene 1992-2011, en periode hvor Norge har gjennomgått en markant europeisering. EU griper mer inn i hverdagen enn det de fleste er klar over. Men dette er i all hovedsak ønsket politikk og resultatet av ordninger som ulike regjeringer har bedt om og sluttet seg til. Tilpasningen gjennom overtakelse av rettsakter har skjedd i en nesten ubrutt stigende linje. Skiftende regjeringer syns ikke, blir det framholdt overfor NTB.
Europautredningen skal ifølge mandatet ta for seg alle sider av forholdet til EU. Ingen målemetoder fanger opp alt, og det å gi en helt utfyllende beskrivelse byr på store metodeproblemer. Men rapporten bekrefter bildet av et svært sammenvevd forhold, der Norge har tilpasset seg tre firedeler av EUs lover og regler.
En av hovedkonklusjonene skal være at utviklingen går bare én vei, og det blir stadig mer integrering. Samtidig lider avtalene av klare demokratiske svakheter som bunner i manglende representasjon og medbestemmelse. I praksis har Norge bundet seg til løpende å overta all ny politikk og lovgiving fra EU, innenfor rammene av avtaleverket, uten reell mulighet til påvirkning.
Les også: Senterungdommen til angrep på Støre og EØS-avtalen
Utredningen skal ha samlet seg om følgende beskrivelse: Tilpasningen og integreringen er mye mer omfattende enn det er vanlig å tro. Men laber politisk interesse og svak medieoppfølging fostrer ikke økt innsikt i hva som skjer. Løpende dekning og opplyst debatt er stort sett fraværende og begrenser seg til småkriser knyttet til enkeltsaker, som postdirektiv og alkoholreklame.
Europautredningen bekrefter at avtalene med EU, hovedsakelig EØS og Schengen, har stor legitimitet og oppslutning i opinionen og blant partiene. EØS beskrives som en usedvanlig seiglivet og fleksibel ordning, sett på bakgrunn av at den ble til i et spesielt tids- og situasjonsbestemt «vindu» i perioden 1989-1992.
Europautredningen skal etter det NTB får opplyst ha kommet til at spørsmålet om EU-medlemskap alltid er ytterst vanskelig, men at avtalene, som EØS og Schengen, har vist seg å være overraskende lite omstridt.
Les også: Stoltenberg om EU-krisa: - Mye gjenstår i ryddearbeidet
De fungerer snarere som et konfliktdempende kompromiss, et minste felles multiplum for hva EU-tilhengere og -motstandere i praksis har klart å bli enige om. Medlemskap er splittende, mens EØS er samlende og avpolitiserende.
Utredningen beskriver EØS som «det muliges kunst», et lappeteppe som delvis er blitt til underveis, der det sys på nye biter etter hvert som de dukker opp i EU-systemet. Norge må selv følge med i timen og be om tilgang, noe EU ofte gir. Norge ses på som en konstruktiv partner, med ordnede samfunnsforhold og trygg økonomi.
En hovedkonklusjon skal være at Norge er bundet sterkere til EUs overnasjonale system enn det den folkerettslige innpakningen avtalen har fått, gir inntrykk av.
NTBs kilder sier at det er stor avstand mellom formalitet og realitet når det gjelder Norges avtaler med EU.
Les også: Fellesforbundet vil ha storstreik mot EU-direktiv
Avtalene baserer seg på at Norge nesten ikke overfører formell myndighet til EU, mens det i virkeligheten er snakk om massiv delegasjon av lovgivende makt til EU, en betydelig delegasjon av dømmende makt til EU-domstolen og EFTA-domstolen og en viss delegasjon av utøvende makt til EFTAs overvåkingsorgan (ESA), samt til kommisjonen og en del andre EU-organer.
Denne modellen skal være valgt av politiske og konstitusjonelle grunner, men det folkerettslige preget gir inntrykk av å overføre mindre makt enn hva som skjer i realiteten. (©NTB)
