Går det an å skape velstand og velferd uten økonomisk vekst? Noen tror slike spørsmål stilles bare av antimaterialister, miljøfriker og livsfjerne idealister. Men det stemmer ikke. Spørsmålet om vekst definert som økt bruttonasjonalprodukt BNP diskuteres og utredes blant økonomer og politikere i hele den vestlige verden.
Men i den daglige krisehåndtering og nyhetsindustri brukes vekstbegrepet fortsatt ukritisk og ukommentert. Byråkrater, politikere og journalister beveger seg innenfor det samme univers av klisjeer rundt behovet for økt vekst.
Ropet på vekst er ledestjerne for forsøkene på å løse eurokrisa. I Norge er det et problem at julehandelen (muligens) går 1,8 prosent tilbake sammenlignet med fjoråret. Men kanskje vi kjøpte nok i fjor, og trenger ikke så mye i år?
Eller kanskje vi heller vil spare pengene. For privatøkonomien er det sunt å tenke slik. Men fra storsamfunnets synspunkt bidrar handlevegring til resesjon og tap av arbeidsplasser. Selv om utallige oppgaver venter på å bli utført i samfunnet. Da er den teoretiske modellen en systemfeil.
Det er to grunner til at vekstbegrepet settes under debatt. Den ene er at økt BPN ikke lenger øker velstand og velferd. Den andre er at veksten ikke kan forenes med hva kloden tåler.
Paradokset er: Uten vekst går kloden under. Men med vekst går også kloden under. For å løse motsetningen trengs det nye modeller, og et nytt språk.
Regjeringene til både den franske presidenten Nicolas Sarkozy og den tyske statsministeren Angela Merkel har nedsatt kommisjoner for å se på vekstbegrepet. Hovedaktørene i eurokrisa leter etter nye verktøy. Nordisk Ministerråd tok i høst initiativ til å få utredet et politisk redskap for å måle livskvalitet.
Slike politiske initiativ speiler den nye debatten rundt vekstbegrepet. Men debatten synes glemt når krisene presser på. Da snakker finanspolitikerne igjen i vante klisjeer, roper på vekst og har glemt at veksten er en del av problemet.
Verdier på Wall Street øker BNP. Men finansindustrien fører ikke til velferd og velstand blant folk flest. Økonomiske kriser fører til mindre klimautslipp, men fratar folk jobben. Men vekst betyr ikke alltid flere arbeidsplasser. Det snakkes om jobbløs vekst. Sammenhengen mellom vekst og velstand er brutt. Hensynet til velferd og miljø krever nye indikatorer for framgang.
Tenketanken Romaklubben tok alt i 1971 opp spørsmålet om «grenser for vekst». Seinere har mange fulgt opp, også i Norge. Trygve Haavelmo, nobelprisvinner i økonomi, mente fortsatt vekst ikke går i hop med naturens tålegrense. I vekstpartiet Ap har både Thorbjørn Berntsen og Martin Kolberg stilt spørsmål ved teorien om at økonomien og forbruket skal vokse.
Dersom vi ikke er i stand til å snu dagens økonomiske organisering, vil vi havne helt i utakt med naturen og undergrave velferden for framtidige generasjoner, sa Kolberg til VG i 2007.
Både Trygve Slagsvold Vedum, nestleder i Sp, og Knut Arild Hareide, leder i KrF, etterlyste nylig nye mål på velferd i Klassekampen. Eksemplene viser at politikerne ønsker seg nye verktøy.
Vekst som organisering av økonomien er relativt nytt i menneskehetens historie. Den kan bli en parentes, noe vi ler av om noen tiår.
Politikerne trenger et begrepsapparat for alternativer, slik at kritiske utspill rundt vekst blir mer enn slag i løse lufta. De kan få hjelp til å finne nytt verktøy hos fagfolk og institutter som forsker på nye økonomiske modeller ved etablerte universiteter. Økonomi ikke er en naturvitenskap. Stadig flere bøker og kongresser tar for seg vekstøkonomiens grenser.
Den kanskje mest kjente post-vekstøkonomen er britiske Tim Jackson. Han trekker fulle hus når han reiser rundt i Europa og snakker om boka «Prosperity without Growth» — velstand uten vekst. Jackson har blant annet vært rådgiver for tidligere statsminister Tony Blair. Jackson foreslår konkrete skritt mot et velstandsbegrep som ikke er basert på vekst Samtidig som han er opptatt av at vi trenger nye tankemønstre.
Hvem er bremsekloss? Det er vi kanskje alle når vi resirkulerer økonomiske klisjeer. Tankemønstrene er den største bøygen. Økonomiske reportasjer tråkker nesten alltid i kjente spor. Pressen har også ansvar for å stille annerledes spørsmål om økonomi.
Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen
