Før kineserne kaprer vinden

Det er ikke vanskelig å forstå LO-tillitsmenn som frykter at en ny klimapolitikk fra regjeringen truer norske arbeidsplasser.

Det er ikke vanskelig å forstå at flertallet av Aps fylkesledere denne uka ga regjeringen beskjed om at klimakutt må tas i utlandet, ikke hjemme i Norge. De har jo rett i at klimakutt som monner, er billigst utenlands.  

Er den nye klimapolitikken en trussel eller en mulighet? Truer den arbeidsplasser — eller skaper den sysselsetting? Kineserne kan lære oss en del om dette. Svenskene også. Pluss EU, som torsdag la fram sitt nye miljø-veikart. Det er lærdommer vi bør ta til oss, før det er for sent. Selv om Ap-fylkesledernes skepsis er forståelig, trenger den nemlig ikke være klok og framtidsrettet. Og kutt er ikke den eneste veien til en grønnere framtid.

Et globalt marked for nye energiformer og renseteknikker vokser fram. Veksten kan regnes på flere vis. På miljøkonferansen i Durban ble det snakket om en samlet vekst i fornybar-markedet på 30 prosent. Bare i løpet av 2010.

Likevel er skepsisen i Norge lett å forstå. Vi vet jo hva vi har: Olje og vannkraft. Særlig oljebransjen strør arbeidsplasser utover landet. Vi vet at Norge i tillegg har en industri som er blant verdens reneste, relativt sett. Alt dette har vi. Men hva får vi?

I går ble de grønne sertifikatene endelig vedtatt i regjeringen. Sertifikatene kan ble en løftestang for grønn energiproduksjon, i første omgang for småkraftverk. Men en løftestang må ha noe å løfte. Og de store prosjektene lar vente på seg.

Tvert imot sitter Norge med en liste over havariene til en rekke ambisiøse grønne industriprosjekter. Det er ikke mye framtidshåp i oversikten som toppes av solcellene til REC, vindmøllene til ScanWind i Trøndelag og biodrivstoffet til Xynergo ved Hønefoss, og suppleres med nedturene for el-bilen Think. Folk flest får inntrykk av at store, alternative energiprosjekter er noe vi ikke får til i Norge.

Signaleffekten av disse prosjektene er større enn miljøpolitikernes luftige løfter om velsignelsene ved en ny, «grønn» energipolitikk. Dette blir avgjørende for folk. Særlig nå, når krise og arbeidsledighet truer.

«Månelandingen» på Mongstad, kroner begredelighetene. Så nei — vi i Norge må åpenbart holde oss til det bestående. Småkraftverk og gass som er renere enn andres gass blir nok vårt hovedbidrag til en ny framtidsrettet energipolitikk. Det er bare å heie på Ola Borten Moe.  

Det er på tide at de som argumenter for ny klimapolitikk og nye energiformer, inkludert miljøvernminister Erik Solheim, kommer opp med noen konkrete vinnerprosjekter som viser at alternativer er mulig. Kan vi utvikle egne prosjekter? Eller er lille Norge dømt til å være spurv i tranedans?

Ikke nødvendigvis. Den svenske satsingen på bioenergi viser hva et lite land kan få til på sitt hjemmemarked. Det er ikke lite.

I de stores «tranedans» skjer likevel det som avgjør Norges muligheter og rammevilkår. Det pågår et beinhard kappløp om utvikling av teknologi og markedsmakt i de nye energisektorene. Og her som ellers: Kineserne har tatt føringen.

Folk med sans for konspirasjoner finner årsaken til kinesernes — nåværende — skepsis mot klimaavtaler her. De skal først skaffe seg et teknologiske overtak, via sitt avgjørende fortrinn: Et kjempestort hjemmemarked. Deretter vil kineserne støtte klimaavtaler som sikrer globale markeder for — blant annet — de kinesiske vindmøllene og solcellene.

Vi øyner en lignende strategi i EUs nye veikart for klimapolitikken, der det legges opp til en storstilt omlegging til bærekraftige energiformer. EU satser på å være et såpass stort hjemmemarked at ny teknologi får fotfeste. Det er vel her Norge har sin sjanse. For eksempel hvis Statoil får ting til å skje på Mongstad og kan tilby EU renset gass. Eller noen blåser nytt liv i planen om bioenergi fra skogen.
I det store amerikanske markedet ser man foreløpig ut til å følge tradisjonen fra den gangen bilindustrien fikk miljøkrav på nakken. Da innkalte de japanske bilkonsernene sine ingeniører for å løse problemene. Mens de amerikanske innkalte sine advokater for å omgå problemene. I dag roper amerikanerne på tjæresand der kineserne roper på ny teknologi.

Kineserne er nå blitt verdensledende på solceller, med det resultat at prisene faller, soleenergi blir mer konkurransedyktig i forhold til annen energi — og norske REC havner i knipa. Kineserne er også størst på vindmøller. De legger ned gamle forurensende kullkraftverk og erstatter dem med nye, energieffektive. Når Beijing drukner i luftforurensning som går på kinesernes ære løs, skapes behovet for rensing og alternative energiformer.

Så jo da. Det er nok tryggest for norske arbeidsplasser å holde seg til olje og vannkraft, og troen på våre rene produksjonsbedrifter. Det trygge er ikke å forakte. Men: Den som har begge beina på jorda, står stille.

Erling Kjekstad er kommentator i Nationen