Nå begynner tiden etterpå

Det har skjedd noe grusomt i landet. Selv vi som ikke er rammet direkte, våkner fortsatt hver morgen til den tunge tanken: Han likviderte ungdommene våre! Én for én skjøt han dem, mens han så inn i livredde øyne, mens de løp, mens de lå skadd på bakken. Drapsmannen lo mens han skjøt. De unge gråter fortvilet når de forteller.

Norge er et land i sorg. Det vil vi være lenge. Men parallelt med sorgen, som brer seg langsomt utover som blod fra et åpent sår, er det også noe annet som vokser fram blant oss disse dagene. Politikerne og de kongelige sier det fra sine talerstoler. Unge og gamle roper det stille seg imellom: Vi står sammen. Vi skal ikke la oss skremme. Tragedien får ikke ødelegge Norge. Vårt åpne, tillitsfulle og trygge Norge.

Kall det stolthet, kall det stahet, kall det kjærlighet.

Hele verden har fulgt det norske dramaet. Man har aldri sett noe lignende. Utenlandske statsoverhoder og medier viser sin medfølelse og sin avsky. Men under de forskrekkete overskriftene, ligger også undring. Norge bærer tragedien på en måte man ikke er vant til. Sitat fra en tysk avis, som er blitt sitert på norske nettsteder, formulerer det slik: «Selv i sin dypeste sorg blir nordmenn ikke hysteriske. De står opp mot hatet. Det er overveldende hvordan politikere og hele landet reagerer. De sørger i dypet av sin sjel. De gråter i verdighet. Men ingen sverger å ta revansj. I stedet vil de ha enda mer menneskelighet og demokrati. Det er en av de mest bemerkelsesverdig styrker i dette lille landet».

Vi må selvfølgelig passe oss for «det er typisk norsk å være god»-syndromet i en situasjon da dette høver dårligere enn noen gang. Men den amerikanske programlederen Glenn Becks kommentar i sakens anledning kan vi være stolte av. Glenn Beck mener AUFs politiske sommerleir minner om «Hitlerjugend». For amerikaneren er det utenkelig at ungdom bruker sommer og ferie på leir for å snakke politikk.

I Norge er politiske sommerleire et av de sterkeste uttrykk for ungdommens innflytelse og betydning i vårt demokrati. Vi vet at framtidens politiske ledere vokser fram i disse fellesskapene. Vi vet at norske politikere er nødt til å lytte til sine ungdomsorganisasjoner. Den undrende amerikanske programlederen Beck skulle hørt Jens Stoltenberg da han hedret Tore Eikeland, lederen i Hordaland AUF som ble drept på Utøya, under minnegudstjenesten i Oslo Domkirke søndag. Eikeland var en av dem som på Aps landsmøte i vår, under stor applaus, talte partiledelsen midt imot i kampen om EUs postdirektiv. Saken endte med seier for AUF, og et dundrende nederlag for Ap-ledelsen. Stoltenberg kalte Eikeland en av AUFs store talenter.

Da USA ble rammet av tragisk terror 11. september 2001, svarte president George Bush med å erklære krig. Resten av historien kjenner vi. USA og store deler av vesten for øvrig har gitt overvåking, stengsler og mistenksomhet første prioritet. Etter 22. juli 2011 har det norske samfunnet, i alle fall så langt, svart med en «omvendt Bush».

Jens Stoltenberg proklamerte umiddelbart at terroren mot regjeringskvartalet og Utøya ikke skal skremme noen til taushet. Angrepet vil tvert imot bli møtt med mer åpenhet og mer demokrati. Utenriksminister Jonas Gahr Støre lovet at Norge først og fremst vil være gjenkjennelig. I dagene etter katastrofen har vi sett det i praksis. Politikerne og kongefamilien reiser rundt, står fram og er med i sorgen. De ferdes midt iblant oss, som vanlig.

Men, som det er sagt så mange ganger siden fredag: Det er en tid for alt. Hverdagen er snart tilbake. Samholdet, enigheten og optimismen, til tross for tragedien, vil ikke vare evig. Allerede mandag, da Anders Behring Breivik ble framstilt for fengsling i Oslo tinghus, slo harmonien sprekker. Folk som var møtt fram utenfor Tinghuset var rasende og ropte skjellsord etter bilen med Breivik. «Lynsjestemning», rapporterte journalistene.

Klart vi er sinte. Vi er rasende og fortvilet. Vi har sett ondskapen i hvitøyet. Vi har sett hvordan meningsløst hat har drept noen av de beste blant oss. Og vi har lært at terror og forakt for meningsfrihet og menneskeverd ikke er noe vi kan plassere i andre og fremmede kulturer. Drapsmannen var en av våre egne, han var født og oppvokst i Norge. Han kaller seg kristen.

Norge skal fortsatt være gjenkjennelig, sier politikerne. Men Norge blir ikke det samme igjen. Nå skal vi bruke det vi har lært om at hat og terror kan vokse fram i alle kulturer. Vi skal praktisere de store ordene omsorg og kjærlighet overfor dem som er rammet av katastrofen.

Langsomt vil de fortvilete forsvinne ut av medienes oppmerksomhet. Men sorgen og traumene vil leve videre. Nå er det familie, venner, lokalmiljø og helsevesen som overtar. Nå begynner tiden etterpå.

Drude beer er kommentator i Nationen.