Hat i et farlig landskap

Først trodde vi det var et internasjonalt terrornettverk som sto bak. Så fikk vi vite at det var en ensom galning som drepte mer enn 90 mennesker med kaldt blod i fredelige Norge, den 22. juli 2011. I dag vet vi at begge konklusjoner var feil.

Parallelt med den dype sorgen, må vi tåle den vonde sannheten: Anders Behring Breivik var kanskje alene da han drepte. Men tankene, hatet og forakten for menneskeverdet har drapsmannen kunnet dyrke og utvikle i et fellesskap. Et åpent, norsk fellesskap.

Vi har alle sett og hørt det, i aviser, debatter og på norske og internasjonale nettsteder. Det handler om hat og rasisme, om frykt for det flerkulturelle generelt og islam spesielt. Nettstedene er de verste. Men det er også disse ytringene det er lettest å overse, for dem som ikke liker det som står der.

De fleste av oss er innom en gang i blant, vi leser litt her og litt der. Vi gremmes, blir opprørte en stakket stund, før vi klikker vi oss videre. Vi orker ikke fylle dagene våre med andres oppgulp, aggresjon og hat. Ikke minst fordi vi synes det er så meningsløst og virkelighetsfjernt. Vi vil heller lese noe vi er enige i, noe som bringer oss videre på våre egne spor, som støtter våre egne verdier.

Men noen finner sine verdier og gjenkjenner sine tanker nettopp på disse sidene og i disse debattene. De opplever at dette er det riktige sporet, som leder bort fra en utvikling som truer vår kultur og vårt vestlige fellesskap. Anders Behring Breivik var på dette sporet. Når vi nå hører og leser hva han har tenkt og skrevet gjennom flere år, forstår vi at han gradvis satte opp farten. Det endte med et grusomt dødsritt.

Men Anders Behring Breivik var en ensom ulv, sier vi. En forskrudd einstøing som hadde Jesus-tanker om seg selv og verdensfrelser-ambisjoner. Vi vil etter hvert få vite mer om drapsmannens personlighet og mentale tilstand. Det vi allerede vet, er at det finnes mange forskrudde einstøinger der ute. Men i vår tid er de ensomme ulvene ikke ensomme mer. Og forskrudde sjeler finner næring for og får bekreftet sine vrangforestillinger fra hele verden via nettet.

Behring Breivik var aktiv på nettstedet document.no. Men det er flere debattfora der aggresjon og forakt får florere. I ytringsfrihetens navn dukker det opp på nettsider som også bringer allmenn klokskap til torgs. I dagens Klassekampen gjennomgår Tom Egil Hverven en del av Breiviks uttalelser og det tankegodset drapsmannen bygget sine krigs- og hatanalyser på. Og Hverven viser oss at bare ni dager før Breiviks aksjon 22. juli, sto følgende på Vårt Lands debattforum verdidebatt. no: «Dagens innvandringspolitikk er et overgrep mot europeiske folkeslag, og kan meget vel føre til ufattelige tragedier i en ikke alt for fjern framtid. De som er ansvarlige for denne politikken, har blod på hendene.»

Dagen etter katastrofen gikk en av debattantene man ofte kan møte på verdidebatt.no også ut med tankevekkende kritikk av Vårt Lands nettsted: «På hvilken måte kan den antiislamske og halv- og helrasistiske retorikken som har florert overalt på Internett, ikke minst på nettstedet document.no, men også her på dette forum, sies å være hat- og dermed også voldsfremmende?» Hvem er ansvarlig? Hvem har blod på hendene?

Det er ikke mulig å skylde på andre enn gjerningsmannen selv, og eventuelt noen hittil ukjente hjelpere, for grusomhetene og drapene som fant sted i Oslo og på Utøya sist fredag. Det er også urettferdig å dra fram enkelte nettsteder, når det finnes så mange som er mye verre. Men vi må våge og tåle å se hvilket landskap slike holdninger og ugjerninger gror fram i. Og vi må innrømme at ansvaret ikke bare ligger hos verstingene.

Det er bare noen måneder siden lederen i Oslo Frp, Christian Tybring-Gjedde skrev i Aftenposten at Arbeiderpartiets innvandringspolitikk «river landet vårt i filler» og «dolker vår egen kultur i ryggen». Det er slike aggressive ord og begreper som må få oss til å protestere. Det er slike påstander som skaper hatefull frykt. Hat og frykt skaper vold.

Ennå er det vanskelig å tenke på annet enn de som er døde, deres fortvilete pårørende og ungdommene som skal leve videre med ufattelige redselshistorier. De var mennesker på arbeid for vårt land i regjeringskvartalet. De var ungdommer som var samlet fordi de ville kjempe for fred og frihet, og for et demokrati som stadig må voktes og pleies for ikke å forvitre.

I respekt for de skadde og døde må vi utålmodig og innstendig gjøre deres kamp til vår egen.

Drude Beer er kommentator i Nationen.