Kanskje vernet en gang i framtida praktiseres med såpass mye bondevett at det blir mulig å grave ei skarve dreneringsgrøft uten å få byråkratiet og rettsvesenet på nakken, slik som i Hjartdal-saken vi har skrevet om denne uka?
Det er lov å håpe, og håpet knytter seg til den nye forvaltningsmodellen for vern av nasjonalparker og verneområder som nå innføres utover landet. Kommunalt oppnevnte verneområdestyrer er i ferd med å bli opprettet. Når hele reformen er unnagjort, vil cirka 130 kommuner være involvert. Det sier noe om hvor omfattende vernet er blitt i Bygde-Norge, etter at vernearealet har økt med formidable 33 prosent på seks år.
Torsdag kunne vi i Nationen fortelle at ordførerne som leder de lokale rådene som allerede forvalter Trillemarka og Dovrefjell-Sunndalsfjella, er veldig fornøyde med sin forvaltningsmodell. De to avviser påstander om statlig overstyring. Det er et godt tegn, men både Trillemarka og Dovrefjell har en spesiell forhistorie. Det vil være positivt hvis de virkelig legger føringer for andre. Men det er ikke sikkert. I realiteten er mye uavklart, og mye vil bli avgjort gjennom praksis i åra som kommer. Akkurat nå vekker den nye forvaltningsmodellen både håp om mer lokaldemokrati - og frykt for skinndemokrati.
Maktbalansen er allerede hårfin: Kommunene sikres altså en plass i systemet. Men de gjerdes inn av statens makt. Inspektørene som skal forstå vernet i praksis, blir ansatt i Fylkesmannens miljøavdelinger. Og pengene til det lokale vernet kanaliseres via statens organer. Lokalpolitikerne må søke om penger. Statens folk bestemmer hvem som får.
Hvor stor innflytelse og makt får de nye verneområdestyrene? Svaret avhenger av maktkampen mellom aktørene i norsk vernepolitikk: Kommunene, Fylkesmannens miljøavdelinger, Direktoratet for naturforvaltning (DN), Statens naturoppsyn (SNO) og Miljøverndepartementet. Framtida avhenger selvsagt også av styrkeforholdet i regjeringen. Både i den sittende, og i den som måtte komme etter 2013.
Reformen som nå gjennomføres er presset fram av Senterpartiet, og bekjempet underveis av DN, SNO og Miljøverndepartementet. Så langt den rekker, er reformen en seier for de lokale verneinteressene. Det statlige miljøvernets ekspansjon er stanset, eller i hvert fall påført noen fartsdumper for sin videre ferd. Sp har fått sitt, etter tapene i blant annet Trillemarka. I tillegg er det statlige naturvernet kommet så langt at pådriverne kan finne tiden inne for konsolidering.
I bakgrunnen spøker et annet forhold: Høyre og Frp er på krigsstien, ikke minst overfor DN. Vårens rovdyrforlik i Stortinget klippet DNs klør. En borgerlig valgseier i 2013 kan videreføre den prosessen, støttet av et fristilt Senterparti. Dette kan føre til at DN & co. demper seg fram mot 2013. De vil unngå unødige provokasjoner.
De nye lokale organene skal forvalte og praktisere det naturvernet som er definert av statens organer. Det omfatter grep som får bygdefolk til å se rødt: For eksempel de famøse INON-reglene fra DN. Eller de siste vernekriteriene for skog. Pluss de mange framstøtene for å skaffe seg definisjonsmakt i naturvernet som vi finner i den nye naturmangfoldsloven, friluftsloven, og i den iherdige letingen etter nye rødlistearter. Pluss rovdyrpolitikken, selvsagt.
Blir det fred og fordragelighet i naturvernet nå? Spørsmålet avhenger både av maktforholdene i tiden framover og av hvor intenst og enøyd partene vil stå på sine standpunkter. Kampen om naturvern og naturbruk er på mange måter en ideologisk kamp mellom bygdefolk som føler de kjemper med ryggen mot veggen og naturvernere som er hellig overbevist om at de forpakter den eneste rette lære. Slikt er det ikke lett å sy kompromisser av. Resultatet kan lett bli at makta - altså staten - rår, og forvandler de lokale rådene til sine gisler.
Men likevel: Uttalelsene fra ordførerne med ansvar for Trillemarka og Dovrefjell gir håp. Kanskje er det tross alt mulig at de nye områdestyrene blir et slags FN i vernepolitikken, et forum der fundamentalt ulike meninger kan møtes i dialog, slipes mot hverandre og finne former for kompromisser begge parter kan leve med. Det forutsetter en gjensidig respekt og en jevnbyrdighet som vi hittil har sett lite til. Men som sagt: Kanskje er ikke undrenes tid forbi i politikken? Det er lov å håpe.
Samtidig er det bare å understreke det forskeren Eivind Brendehaug fra Vestlandsforskning sier i Nationen: Den lokale motmaktas sjanser for gjennomslag øker når det utarbeides egne analyser basert på egne premisser og på egen innhenting av faktakunnskap. Dette er - uten sammenligning for øvrig - nettopp det som var Nei til EUs suksessformel i hine hårde dager. Den kan fortsatt kopieres.
Erling Kjekstad er kommentator i Nationen
