Men noen ganger gikk det i stå for oss. Noen udefinerbare sosiale kortslutninger kunne sette gruppa ut av funksjon. Om det var markeringsbehov, humørsvingninger eller noe annet som red oss varierte, men resultatet var at psykologisk spill i gruppa kunne ødelegge leken for hele gjengen.
Jeg husker den eitrende følelsen av utålmodighet. Vi kunne verke etter å komme i gang med en aktivitet, men fordi noen av oss fant det opportunt å være sære, kom ingen i gang med det vi egentlig hadde lyst til å gjøre.
Ikke ulikt det som skjedde i Stortinget denne uka. Flertallet hadde lyst til å få gjort noe med rovdyrpolitikken. Alle var innstilt på å redusere bestandsmål og stramme til rovdyrforvaltningen. Men ett eller flere partier fant det opportunt å markere ett eller annet. Å spille spill. Dermed falt hele forliket i fisk.
Det er, i likhet oppvekstens obstruksjonsspilll, barnslig opptreden. Intet mindre.
Men det som for oss var et spørsmål om lek, er i rovdyrforhandlingenes tilfelle snakk om blodig alvor. Mens politikerne tøver, slippes sau og rein på beite i områder der en ny rovdyrpolitikk vil kunne utgjøre forskjellen på liv eller død.
Nå har spillet gjort en ny omdreining. Nå spilles det Svarte-Per. Hvem skal påklistres ansvaret? På denne ukas Bondeting pekte representanter fra Sp, KrF og SV mot Høyre. Deres versjon er at Høyre ville frata Direktoratet for naturforvaltning ansvaret for rovdyrforvaltningen. Er det et forslag Høyre kunne fremmet dersom partiet hadde sittet i en ansvarlig regjeringsposisjon? Hvis svaret er nei, framstår ikke da kravet som en ren obstruksjon?
Bøndene er lite interessert i politikernes skyldfordelingsøvelser. For dem er det konkrete resultater som gjelder. De forventer at politikerne snarest retter opp miseren, og snarest sørger for kvittere ut stortingsflertallets egentlige mening, at rovdyrpolitikken må strammes til. Det haster. For hver ny dag det beites etter gammelt rovdyrregime, vil respekten for det politiske beslutningssystemet smuldre litt mer opp.
Men når dette er sagt, kan Norges Bondelag med fordel gå i seg selv når det kommer til spillfekteri. For det første: Hvor ble det av protestene og sinnet som ble virvlet opp i organisasjonen i dagene etter jordbruksoppgjøret? På Bondetinget hersket fred og fordragelighet. Selv ikke landbruksminister Lars Peder Brekks saftige oppgjør med bondekritikerne så ut til å opprøre noen.
Jeg sier ikke at fred ei er det beste. Men de umiddelbare reaksjonene på jordbruksavtalen (til og med fra et stort antall fylkesledere) og debatten i årsmøtesalen korresponderte så dårlig at en kunne lure på om en satt og fulgte med på feil organisasjon.
Det er et tegn på at Bondelaget har en organisasjonskultur der dragkampene skjer mellom linjene.
Dette bildet ble ytterligere forsterket under valget. Mens leder og 1. nestleder ble tilgodesett med tilnærmet full oppslutning, fikk 2. nestleder Brita Skallerud hele 52 blanke stemmer i fleisen, nesten en tredel av de stemmeberettigede.
En meget skuffet Skallerud var selv ikke i stand til å definere hva det var som traff henne. Det var ingen som hadde konfrontert henne med noe ufordelaktig, eller framført kritikk mot jobben hun har gjort. Hun har åpenbart motstandere i organisasjonen, men hun kan ikke med sikkerhet vite hvem de er.
Skallerud har en direkte stil som nok skaffer henne en del blanke stemmer. Men en tredel av salen lukter av kampanje.
Det vitner om en skjult maktstrid i organisasjonen. Så lenge ingen reiste noen motkandidat på dette årsmøtet, handler det trolig om posisjonering mot framtidige valg. Det skal noe til for Skallerud å utvikle lederambisjoner etter dette.
En som imidlertid fikk motkandidat, og som tapte, var den foreslåtte lederen av valgkomiteen, Asgeir Slåttnes fra Troms. Ut fra intet kom benkekandidaten, tidligere styreleder i Tine Fremund Sandvik, ridende inn på sin mørke hest. Forslagsstillerne begrunnet dette med formalia, at det var uheldig for vervet at Slåttnes er fylkesleder. Mellom linjene skjønner vi jo at det handler om noe helt annet. Vi forstår bare ikke hva.
Det er ikke lenger enn to år siden lederstriden rundt Pål Haugstad sendte Bondelaget ut i krise. Bøndene har verken råd eller tid til å drive fordekte maktspill. Bondelaget bør bruke kreftene på å krige mot politiske fiender. Skal man først sloss, noe som av og til er nødvendig, bør det helst skje i åpent lende.
Å kjempe for norsk landbruks framtid er ingen lek, dessverre.
Katon Nykvist er konstituert politisk redaktør i Nationen
