Kanskje var det nettopp det som var målet og meningen med hele spillet om nytt rovdyrforlik. Det er jo egentlig bare Sp som er dypt og hjertelig opptatt av rovdyr og sauebønder. Det er bare Sp som risikerer å miste enda mer politisk troverdighet med dette nederlaget. Men hvilke av de andre politiske partiene var i grunnen interessert i at Senterpartiet skulle få en viktig politisk seier akkurat nå?
Hvis regjeringspartnerne Ap og SV hadde unnet eller ønsket å gi Sp en seier i rovdyrsaken, kunne de gjort det for lengst. Da hadde man ikke trengt å innkalle de andre partiene til forhandlinger. Men SV, som sliter like hardt som Sp for å holde hodet over sperregrensen, har ikke råd til å miste sine vernevelgere. Og storebror Ap ser seg tydeligvis ikke tjent med å prioritere den ene av småsøstrene i regjeringen framfor den andre for øyeblikket.
For Ap selv er det verken så mye å tape eller hente i rovdyrsaken. Det strategiske spørsmålet for Ap er hva partiet vinner på å styrke eller svekke Sp. Det avhenger av om Ap i de lukkete rom planlegger en framtid med eller uten sine to regjeringspartnere.
Opposisjonspartiene har hver på sin måte interesse av å framstå som tilhengere eller motstandere av flere eller færre rovdyr, og av mer eller mindre lokal styring med rovdyrforvaltningen. Høyre og Frp konkurrerer om plassen som det mest attraktiv grunneierpartiet. Venstre vil verne. KrF sier selv de kan samle partene i sentrum. Men det alle i opposisjonen har til felles, er ønsket om å svekke den rødgrønne regjeringen. Da ville det vært dumt å styrke Sp ved å gi partiet en rovdyrseier.
Ingen kjede er sterkere enn det svakeste leddet. Akkurat nå er det Sp som er det svakeste regjeringspartiet. Rovdyrnederlaget var en sørgelig fortsettelse på et grusomt politisk Sp-år. Fulgt av den samme konklusjonen som har kommet fra partilederen hver gang det har gått galt det siste året: Vi i Senterpartiet har kjempet alt vi kan. Og egentlig har vi vunnet, selv om vi har tapt.
Når det gjelder rovdyra, sier Navarsete at etter at forliket falt i fisk, vil Sp presse igjennom interne rovdyrseire i regjeringen. Det er fristende å spørre som Høyre: Hvorfor har ikke Sp gjort det før, hvis det er så enkelt?
Senterpartiet har jaget rundt som et skadeskutt dyr hele det siste året. Ledelsen har prøvd å bite fra seg, som skadde dyr gjør. Det har ikke hjulpet. De siste kommunevalgmålingene taler for seg. Hvis snittet for mai på fem prosent blir resultatet i kommunevalget, blir det Sps dårligste valg siden 1945.
Skandalene og nederlagene har kommet tett: Gaveavsløringer og politietterforskning, lokalsykehus og distriktsopprør. Et skuffende jordbruksoppgjør, ledet av det Sp-styrte Landbruksdepartementet. Og nå sist Olje- og energidepartementets elendige håndtering av offentlighetsloven da petroleumsloven ble endret i Brussel. Sps store håp, Ola Borten Moe, sørget med dette for enda en stripe i partilakken. Både på grunn av måten saken ble håndtert på. Og fordi mange frykter at lovendringen vil svekke næringslivet i distriktene.
Hemmeligholdet rundt petroleumsloven gir et uheldig inntrykk av at Senterpartiet ikke orket å ta en vrien debatt i det åpne, politiske rom. I dette tilfellet gjaldt det både Norges forhold til EU og Senterpartiets evne til å forsvare distriktsarbeidsplasser.
Men det er nettopp slike debatter Senterpartiet er nødt til å ta. Og debattene må tas på Senterpartiets eget initiativ. Partiet kommer altfor ofte på defensiven. Det siste året har vi igjen og igjen sett en partileder som forsvarer og forklarer hvorfor alt gikk galt, med raseri eller blanke øyne.
Sps redning er at partiet kommer på offensiven. I deler av landbruksmiljøet snakkes det nå om en ny og levedyktig landbrukspolitikk. Initiativet kommer ikke fra Sp-ledelsen. Utsettelsen av landbruksmeldingen vitner tvert imot om en utmattelseskrig i regjeringen om gamle strategier. I helsedebatten seiler den omfattende Samhandlingsreformen opp. Senterpartiet frykter sentralisering, men har ikke kommet med interessante alternative helsestrukturer.
Hvis Sp bare er et bremseparti, som ikke skaper noe nytt, vil ingen lenger velge partiet. Verken på kommunevalgdagen. Eller som regjeringspartner.
Drude Beer er kommentator i Nationen
