Rovdyrforliket strandet. Det er en fallitterklæring for norsk politikk. Spillet ble viktigere enn å finne løsninger for en presset næring. Havariet er også et anslag mot det biologiske mangfoldet i Norge. Mangfoldet er avhengig av beiteland. For å si det med Berit Hundåla, SV-politiker og første nestleder i Bondelaget: «Det er også 300 arter av insekter, sopp og planter (på rødlista). De er truet på grunn av stans i beiting, som igjen henger sammen med antallet rovdyr.»
Rovdyrkonflikten er en konflikt mellom by og land. Landbruksnæringa har en enorm oppgave med å formidle til den urbane befolkningen at biologisk mangfold er mer enn å verne flest mulig ulver. Enda vanskeligere er det å formidle at biologisk mangfold er mer enn det som surrer, kryper og vokser vilt. Landbruket selv er en del av det biologiske mangfoldet. Vel å merke det sammensatte, mangfoldige landbruket som er utviklet gjennom tusenvis av år, med utallige lokalt tilpassete sorter, og ikke de monokulturene som presser på og truer med å fortrenge mangfoldet.
Mangfoldslandbruket i Norge drives ofte i de strøkene som er mest utsatt for rovdyr. Det er de samme områdene som er mest utsatt for bruksnedleggelse og avfolking. Det er inkonsekvent å bekjempe rovdyr og samtidig forsvare strukturrasjonalisering i landbruket.
Den norske landbruksdebatten er i ferd med å nå utenfor de innviddes sirkler. Det er bra, for det kan bygge bru over motsetningen mellom by og land. Landbruket er avhengig av alliansepartnere. Da er det viktig med høy bevissthet rundt hva som er verdt å forsvare og hvorfor. Det er ikke alle som forstår angsten for ulven. Men kanskje de forstår at mangfold er nødvendig for å overleve på kloden.
Hvordan få fart på den store samtalen om mat og landbruk? Lederen i Sør-Trøndelag Bondelag, Lars Morten Rosmo, mente i Nationen i går at det er gjennom velgerne at politikken kan påvirkes. Han mener Bondelaget må bli mer åpent og utadrettet. I andre land aksjonerer bøndene mer. Da Småbrukarlaget denne uka aksjonerte med å henge ei ku i en galge, ønsket Høyres landbrukspolitiske talsmann Svein Flåtten at de heller hadde bedt om et møte på hans kontor.
Men hva hadde et slikt møte på et lukket kontor ført til? Det er ikke mangel på møter med kloke og kunnskapsrike formuleringer på politikernes kontorer som er landbrukets problem. Utfordringen er å få til en dialog med folk flest, for å skape allianser og forståelse.
Bygdeprofessor Reidar Almås har alt fått til en slik allianse. Sammen med en fagforeningsleder, en professor i økologi og en profilert sosialmedisiner har han tatt initiativ til et opprop til støtte for en ny landbrukspolitikk. Underskriverne mener det er et nasjonalt ansvar å sikre matforsyningen til egen befolkning. De vil ha slutt på nedbygging av dyrket jord. For å nevne to av punktene. Det blir interessant å se hvor mange som skriver under på www.opprop.no.
Kaare M. Bilden, som ga ut en bok om mat og makt denne uka, mener det er nok mat i verden. Det er det delte meninger om. En Oxfam-rapport for to uker siden varslet at klimaendringer og befolkningsvekst kombinert med økte matvarepriser vil føre til mer hungersnød i årene som kommer.
I Norge kaster vi riktignok altfor mye mat. Det viser at vi ikke verdsetter maten. Vi tror det er ubegrenset å hente der ute. For det første er det tvilsomt om det er ubegrenset med mat. Og for det andre vil åpne grenser bety enda mer import fra landbruk som bryter ned det biologiske mangfoldet.
Internasjonalt snakkes det om «den globale matfella» når et land må importere mesteparten av maten. Når prisene stiger, har de ikke råd til å importere mer. Norge har råd til å importere. Men mye av kraftfôret får vi fra andre land, ofte fra monokulturer som fortrenger lokale småbønder og biologisk mangfold. Alternativet til import er beite. Bare det ikke er ulv der.
Det virker som om Bilden blinder ut en stor del av den internasjonale samtalen om matmangel, mangfold og bærekraft. Men ut fra det jeg har lest så langt, er det uklart hva han mener. I dag kan Nationens lesere spørre ham, på www.nationen.no.
Uansett er det bra med nye stemmer som snakker om mat- og landbruk. Det er bare slik det blir debatt. Reidar Almås tror det for første gang på 35 år ligger an til at landbruk blir en viktig valgkampsak. Det er bra om den spådommen slår til.
Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen.
