- Gjengroing og dermed endring av kulturlandskapet er en tiltagende utfordring i norsk utmarksforvaltning. I den politiske debatten blir det ofte glemt at Norge er forpliktet til å verne kulturlandskapet gjennom en internasjonal landskapsvernkonvensjon, sier advokat Bjørn Stordrange.
Han mener denne konvensjonen må få betydning også for rovviltpolitikken, fordi fredningen av rovviltet nettopp kan være en hovedårsak til ødeleggelsen av kulturlandskapet.
Norske forpliktelser overfor Bern-konvensjonen fra 1986 er ofte oppe i debatten om rovviltforvaltningen. I følge Stordrange er Den europeiske landskapskonvensjonen, som Norge undertegnet i 2001, like forpliktende som Bern-konvensjonen.
- At Norge i 2001 signerte forpliktelser til å motarbeide gjengroing i utmark, er sjelden nevnt, sier Stordrange, som er tidligere stortingsrepresentant for Høyre og statssekretær i Justisdepartementet.
- Landskapsvernet glemt
- Norges internasjonale forpliktelser setter rammer både for norsk miljøvernlovgivning og rovviltforvaltning, sier Stordrange til Nationen.
Av sentral betydning for rovviltforvaltningen er Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres leveområder (Bern-konvensjonen), som Norge ratifiserte i 1986.
Konvensjonen pålegger statene å bevare ville dyr og planter og deres naturlige leveområder, med særlig vekt på utrydningstruede og sårbare dyrearter. Dette innebærer blant annet at Norge som medlemsland er forpliktet til å sikre levedyktige bestander av gaupe, jerv, bjørn og ulv.
LES OGSÅ: Bernkonvensjonen bekymret for norsk ulvebestand
En annen konvensjon som sjelden trekkes frem i rovviltdebatten er Den europeiske landskapskonvensjonen. Konvensjonen pålegger partene forpliktelser når det gjelder vern, forvaltning og planlegging av landskap.
Flere forpliktelser
- Denne konvensjonen må etter mitt syn få en mye større plass i rovviltdebatten enn den så langt har fått, sier Stordrange.
Forpliktelsene etter konvensjonen reiser, ifølge Stordrange, spørsmål om i hvilken utstrekning et land kan gi regler som faktisk påvirker landskapet negativt.
- Når landene er forpliktet til å gjennomføre egen lovgivning om at landskap er et vesentlig element i folks omgivelser, må det i dette ligge en plikt til å gi lover som faktisk ivaretar dette hensynet. Desto klarere skulle det da være at en ikke uten videre kan fastsette regler, gi lover og føre en politikk som i seg selv representerer en negativ påvirkning på landskapet i strid med konvensjonen, sier Stordrange.
Spørsmålet har fått særlig aktualitet i forhold til statens rovviltforvaltning, og da især i forhold til forvaltningen av ulv.
- Når ulven innføres og øker i antall, kan dette få negative konsekvenser både for beitenæring og utmarksnæring. Økning av rovvilt fører til en reduksjon og fjerning av beitedyr. Mindre utmarksbeiting vil videre kunne føre til endringer i kulturlandskapet i form av gjengroing, sier Stordrange.
- Eiere og brukere må delta
Han framholder at eiere og brukere av landskapet i større grad skal ta del i utforming og gjennomføring av en landskapspolitikk for vern, forvaltning og planlegging av landskap.
- Dette må tas i betraktning i diskusjonen om grunneiere eller staten skal forestå forvaltning av ulv, og dermed bidra til utvikling og bevaring av kulturlandskapet, sier Stordrange, som mener ett av virkemidlene kan være viltloven.
