Alt kan privatiseres, forkynte Fremskrittspartiet i forbindelse med landsmøtet nylig. Partiet mener Adecco-saken har gitt bedre kort til dem som vil sette tjenester ut på anbud. Adecco mistet jo kontrakten da reglene ble brutt.
Mens Frp vil ha både bestemor og barn, renovasjon og vann ut på anbud, kommer organisasjonen For Velferdsstaten med en håndbok i det å ta tjenestene tilbake til fellesskapet. Organisasjonen mener altfor mange politikere skyver EØS og EU foran seg når de setter ut tjenester. For Velferdsstaten mener kommunene har spillerom, både til å la være å konkurranseutsette, og ikke minst til å ta tjenestene tilbake fra konsernene til fellesskapet.
Konkurranseutsetting blir garantert et tema i valgkampen. Det er bra. Det gir ingen mening å snakke om større kommunalt selvstyre dersom kommunepolitikk reduseres til å kontrollere tjenestekonserner og vurdere anbud.
Adecco & co. må altså, også i høyrepartienes verden, kontrolleres og holdes i ørene. Det er et paradoks at partier som er opptatt av å bygge ned byråkratiet, må sette sin lit til et nytt kommunalt anbudsbyråkrati og kontrollregime. Tilbyderne er ofte internasjonale konserner med datterselskaper og hovedsete i andre land. Derfor er det også vanskelig å ha oversikten over hvor skattepengene havner, og kontroll blir ekstra viktig.
Som kjent taper ofte de ideelle private organisasjonene i konkurranse med konsernene. Selv om det er ideelle organisasjoner som kunne være et reelt alternativ, fordi de ikke har profitt som ledetråd, men et menneske- og verdisyn.
Også i kommuner som ikke setter ut tjenester, har den bedriftsøkonomiske tankemodellen mange steder fått gjennomslag med rigide systemer med måling, kontroll, detaljstyring og rapportering. Ansatte blir redde for å gjøre feil, og blir autoritetstro og servile på bekostning av nytenkning, kreativitet og selvstendig tenkning. Systemet slår særlig uheldig ut i omsorgssektoren, hvor mennesker behandles som brikker og kasteballer, nederst på stigen i en hierarkisk administrasjon.
Konkurranseutsetting er ingen vellykket historie. Derfor er det bra at nye internasjonale trender når Norge før vi fortsetter videre på samme galeien. I andre land er det en rekommunalisering på gang. Tjenester og tilbud blir tatt tilbake til fellesskapet.
Stadig flere kommuner både i Frankrike og Tyskland ser at tilbudene blir både dyrere og dårligere i privat regi, og tar tilbake både energiforsyning, vannverk, renovasjon og andre tjenester. Idealistiske økonomer spesialiserer seg på å avsløre tvilsomme kontrakter med mye små skrift og bistår med å ta tilbudene tilbake.
Paris er eksemplet som ofte trekkes fram. Her ble vannverket tatt tilbake i kommunalt eie fra 1. januar 2010. Politikerne hadde oppdaget at de to firmaene som drev vannforsyningen siden 1985, var opptatt kun av fortjenesten, og at vannprisen bare steg. Etter at kommunen overtok igjen, sparte den store penger, samtidig som prisen til forbruker gikk ned.
I Tyskland er det en rekke eksempler på at energiforsyningen overtas av kommunene, som ledd i lokal nytenkning rundt alternative energikilder. Konsernene tenker stivbeint og firkantet og lar være å investere i alternativ energi, mens kommunene finner lokalt tilpassete, innovative løsninger.
Det er ideologiske skylapper som gjør at mange tror det blir bedre og billigere når private overtar. Nylig viste en norsk undersøkelse at offentlig sektor er flinkere til å tenke nytt enn private. Professor Tor W. Andreassen var raskt ute og tvilte på tallene. Han virket helt forskrekket fordi terrenget ikke stemte med ideologien om at «et innadvendt monopolsystem som det offentlige skal ha flere innovasjoner enn et åpent markedssystem som privat virksomhet er.»
De trengs absolutt utlufting i mange offentlige systemer som har kjørt i samme spor i år etter år. Fordelen med offentlige systemer er at de kan påvirkes av politiske verksteder, prosesser og vedtak. Offentlige tilbud er i prinsippet forpliktet på folkemeningen. Tjeneste-konsernene er i prinsippet forpliktet på profitt.
Mange er bekymret for demokratiet i samkommuner fordi tilbud kan bli løftet ut av lokalpolitikken til et nytt forvaltningsnivå, utenfor direkte folkevalgt medvirkning. Og glemmer at det er enda mye større grunn til bekymring når tilbudene løftes ut av lokalpolitikken og inn i konsernenes lukkete styrerom.
Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen.
