Gaddafi i Libya har vært en viktig murstein i festning Europa. EU har beskyttet seg effektivt mot flyktninger takket være ham og andre nordafrikanske diktatorer. Når folket i disse landene gjør opprør og forlanger demokrati, da svikter fundamentet i den europeiske festningen. Europa har vært mer opptatt av å holde flyktninger unna enn av å markedsføre menneskerettigheter.
Festning Europa, som Norge er en del av, er faktisk bygd på arabiske despoters konstante brudd på menneskerettigheter.
Det er et sterkt splittet EU som møtes til toppmøte i dag. Nato er ikke mindre splittet. Dypest sett handler splittelsen om hvordan «vestlige» verdier skal ivaretas, hvordan vi skal omgås diktatorer som bryter menneskerettigheter.
Men forbrytelsene er ikke noe vesten har oppdaget vinteren 2011. Alle har visst, men har lukket øynene, og tilsynelatende satset på at de despotisk styrte landene ville være stabile og uforanderlige og holde flyktninger unna Europa til evig tid.
Den mest omfattende samarbeidsavtalen er bygd opp med Libya, som er mer brutalt enn noen av regimene. Italias Berlusconi har ført an via sitt nære vennskap med Gaddafi, og på hjemmebane stolt forkynt at han har fått olje og gass i bytte for stans av flyktninger.
Unionen har fulgt opp og etablert et omfattende økonomisk og politimessig samarbeid mellom Libya og Frontex - EUs grensepatrulje - som har i oppgave å stanse flyktninger i åpent hav før de får sette foten på europeisk jord og søke om asyl.
EU visste at Gaddafi ikke hadde undertegnet Flyktningkonvensjonen. Unionen har heller ikke vært ukjent med forholdene i Gaddafis oppsamlingsleire, med drap, mishandling og tortur, eller med utplassering direkte i ørkenen. Menneskerettighets- og asylorganisasjoner har i flere år satt søkelys på det som skjer.
Sist sommer tok EU-parlamentet opp bruddene på menneskerettigheter i behandlingen av flyktninger.
Likevel fortsatte EU forhandlingene om et enda tettere samarbeid med Libya for å holde flyktninger unna Europa. Forhandlingene ble lagt på is først da Gaddafi begynte å skyte på landets egne borgere.
Før opprøret begynte, var det ifølge FNs høykommissariat om lag 8000 flyktninger i Gaddafis leire. De var kommet fra land som Irak, Eritrea og Somalia og var på vei til Europa, før de ble stanset av EUs Frontex og Gaddafi. Nå overskygges leirflyktningenes skjebne av mer enn hundre tusen nye flyktninger.
Libyske borgere og gjestearbeidere fra Tunis, Egypt og andre land har i uker vært på flukt fra brutal forfølgelse og Gaddafis drapsvåpen. Det er våpen som dels er finansiert av europeiske budsjetter. Ingen synes å ha oversikt over den humanitære katastrofen, men den roper på nødhjelp.
Europa har vært omtrent hermetisk lukket, men opprøret i Nord-Afrika har laget hull i festningsmuren. Flyktninger strømmer igjen til italienske Lampedusa, om ikke båtene kantrer på veien dit. Men de færreste begir seg til Europa.
Det virkelig store flyktningproblemet er ikke her. Derfor blir det veldig smålig å krangle om fordelingen av de tross alt veldig få som er kommet fram. Større raushet her er en liten regning for å ha samarbeidet med de autoritære regimene.
Gaddafi truer med at han «ikke lenger vil støtte EU i kampen mot illegal innvandring». Hans skjebne er for tiden uviss. Men uttalelsen tydeliggjør for all verden både de praktiske og moralske svakhetene i festning Europa. Det trengs en ny flyktningpolitikk, som ikke er basert på vennskap med diktatorer og militær beskyttelse av grensene.
Strategien må legges om. I stedet for å bygge en festning, bør Europa investere i tiltak som gjør det mindre aktuelt å flykte, bidra til å endre forhold som gjør folk så desperate at de legger ut i livsfarlige båter i farvann hvor de med stor sannsynlighet vil forlise eller bli sendt tilbake.
Diktatorene i Egypt, Tunis og Libya har også fått lov til å bygge opp økonomiske imperier over hele verden. Europa har takket ja til omfattende investeringer, som burde vært gjort innenlands. Først på overtid fikk EU frosset herskernes milliardkontoer. Pengene tilhører folket, og må tilbakeføres på en måte som kommer folket til gode politisk og materielt.
Strategien med å bekjempe flyktninger, i stedet for årsakene til at mange blir flyktninger, blir uansett umulig den dagen Europas naboskap består av demokratier i stedet for undertrykkende regimer. Og den dagen håper vi vel på?
Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen
