Moten for ungdom er den samme i by og bygd. Han lager seg likevel et bilde av «de andre» for å bygge sin egen identitet. Men det er ikke bare ungdom som bruker denne teknikken for å bygge sitt eget selvbilde. I forbindelse med Film fra Sør var den iranskfødte kunstneren og filmskaperen Shirin Neshat i Norge med sin nye film. Hun mener vestlige medier konstruerer bilder av muslimske kvinner og gjør dem til passive og undertrykte ofre. Hennes erfaring er at de er sterke og handlekraftige.
En kronikk i Nationen nylig, «Kjære feminister», hadde dobbelt sett av konstruerte bilder. Den var skrevet av Lill May Vestly, som har valgt å være hjemme med sine små barn. Hun angriper det bildet hun tror andre har konstruert av henne, når hun understreker at hun ikke er «et gudsord fra landet, ikke lavt utdannet, religiøs, undertrykket, kunnskapsløs, ambisjonsløs ...».
Samtidig konstruerer hun et bilde av dem hun tror angriper henne: Elitekvinner i hovedstaden, hjernevasket av statsfeminismen. Hun har fått en «flunkende ny verdiskala», slik jeg forstår henne, i motsetning til de materialistiske feministene. Hun vil ikke bidra til himmelstigende materiell vekst. Og synes for øvrig feminister er «et nitrist og latterlig syn».
Kjeledressen fra Felleskjøpet om igjen. Vestly har med sin nye verdiskala blitt opptatt av fellesskapet, lydhør for andres behov, empatisk, følsom, forsvarer av det lille og svake og opptatt av et grønt miljø. Hennes verdier høres litt som en smørbrødliste av det jeg opplevde som feminisme på 70-tallet. Blant oss som ønsket en omvurdering av mannssamfunnets tradisjonelle verdier. Bort fra «økt forbruk for å jekke opp Børsen og glede investorer», som Vestly uttrykker det. For å være enda mer personlig: Også jeg som feminist dyrker urter på verandaen.
Det finnes like mange feminister som individer. Poenget er å ta individuelle valg og få respekt for det. Men det er ikke alle som har stor båt og dyr merkebil å selge for å ha råd til å leve på en lønning. Likevel skal barna ha mat, klær og tak over hodet. Jobb kan være nitrist. Men det er aldri latterlig å forsørge seg selv og sine barn. Like lite som det er latterlig å ta på kjeledress for å gå i fjøset. Valgfriheten er ulikt fordelt. Men det fratar oss ikke ansvar for de valg vi tar. For mange av oss er feminisme å støtte og bakke opp hverandre og hverandres valg. I stedet for å konstruere et bilde hvor andre kvinner blir til «den andre».
Oppbrudd vil alltid arte seg forskjellig. Fordi både den store og den lille verden er forskjellig, fra sted til sted og fra individ til individ. Shirin Neshats film handler ifølge Aftenposten om fire kvinners oppbrudd og frigjøringsprosjekt i Teheran, parallelt med det pågående amerikansk- og britiskstøttete kuppet i Iran i 1953.
Hele samfunnet er fullt av konstruerte bilder, sa forfatter Carl Frode Tiller i intervjuet med Nationen. Han mener det er viktig å være klar over det, slik at vårt selvbilde kan bygges på noe annet enn å tillegge andre mennesker konstruerte egenskaper.
Veterinær og journalist Anne Viken etterlyste nylig i en artikkel i Dag og Tid nye historier om Distrikts-Norge. Skribentene sitter på kontor i Oslo og konstruerer idylliske og pittoreske bilder, mener hun. Mens bygda selv dyrker offerrollen: Stakkars oss som overkjøres av makta i Oslo.
Det trengs absolutt nye historier om norske utkantstrøk. Men Viken bidrar selv til å lage et konstruert bilde når hun tillegger bygdefolk en kollektiv offerposisjon. Det er på mange områder en tendens til å omdefinere politisk kamp til det å gå inn i en offerrolle. Et effektivt middel til å ta brodden av ethvert opprør. Selv det å være syk omskrives til det å definere seg som et offer. De har det vært flere eksempler på i den politiske debatten de siste ukene.
Omskriving av andres legitime politiske kamp for rettigheter er også en form for konstruksjon. Konstruerte bilder forteller ikke om virkeligheten. Vi må lære oss å skrive våre biografer og historier uten å tegne et falskt bilde av hvem andre er og hva de står for.
Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen
