«Større gårder, mindre penger», skrev Nationen-kommentator Kato Nykvist i august.
— Tåketale. Driftsgranskningene gir ikke holdepunkt for konklusjonen, svarte ekspedisjonssjef Leif Forsell i Landbruks- og matdepartementet.
Nettoinntekten fra jordbruk øker både totalt og regnet per årsverk ved økende produksjonsomfang, hevdet Forsell.
Det siste er ikke riktig — ifølge driftsgranskningene.
Større bruk, lavere lønn
Landbruksforsker og eksansatt ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Svenn Arne Lie, har gruppert 339 norske melkebruk etter antall årskyr, og sett på inntektsevnen på brukene både før og etter tilskudd. Alle tall er hentet fra de offisielle driftsgranskningene for 2008.
Timelønna på de 132 brukene med over 20 kyr var på 90 kroner. De 207 småbrukene med under 20 kyr hadde en lønnsevne på 85 kroner timen.
Det skyldes tilskuddene, ikke driftsforholdene. Dersom tilskuddene fjernes fra regnskapene blir situasjonen nemlig snudd på hodet.
Uten tilskudd går de minste melkebrukene i snitt 24 kroner i minus per time. De store melkebrukene går 31 kroner i minus.
Melkeproduksjon på store bruk er dermed mer tilskuddsavhengig enn produksjon på små bruk. Dersom ikke staten og bondelagene hvert år hadde sendt mer årsverksstøtte til storbøndene, ville små bønder tjent mer enn store bønder i Norge.
Tilskuddet til de små utgjør 128 prosent av inntekten, mens storbøndene får 135 prosent av inntekten fra tilskudd.
Tallene er påvirket av rentekostnadene hos det enkelte bruk. Siden store, nye fjøs har større gjeldsbelastning enn mindre, eldre fjøs, kan rentekostnadene ha bidratt til å svekke storbøndenes timevederlag.
— Stordriftsulempe
Spørsmålet blir dermed: Hvordan er «timelønna» fra driften i et lite fjøs, målt mot lønna i et stort fjøs fra samme byggeår?— Jeg regner med at det store bruket kommer ut med dårligere timebetaling, sier Leif Gunnar Aunsmo, sivilagronom og pensjonert seniorrådgiver ved Trøndelag forskning og utvikling. Han har stått bak hundrevis av driftsgranskninger og driftsplaner i midtnorsk landbruk.
— Så norsk landbruk har stordriftsulemper?
— Ja. Vi har trodd at maskinkostnadene per fôrenhet og per dekar skulle gå ned når brukene blir større. Det har overrasket oss å se at de isteden går opp, sier Aunsmo.
Storfjøs krever mer fôr, og dette fôret ligger ikke rett utenfor skigarden og venter, påpeker Aunsmo.
— Stordrift gir oftest dårligere arrondering på det totale arealet. Fôr må transporteres over store avstander, og husdyrgjødsla må kjøres tilbake igjen. Det øker transportkostnader og tidsbruk.
Mottrekket fra bøndene er å kjøpe større utstyr:
— Det blir for travelt på brukene, og så må det tas grep for å gjøre jobben raskere. Da skal du egentlig kutte timer, men det er lettere sagt enn gjort, sier Aunsmo.
— For 8—10 år siden var melkekvoten den begrensende faktoren for å øke inntekten på det enkelte bruk. Nå ser vi at det er arbeidskraft som er flaskehalsen.
Aunsmo peker på at bondens egeninnsats vil utgjøre en prosentvis større del av byggebudsjettet i et mindre fjøsbygg.
— Investeringstilskuddet er også prosentvis større i et mindre fjøs, sammenlignet med et større, sier Aunsmo.
Les også: Senterungdommen ber Brekk slutte å skjønnmale
