Bonden Ole er en av fortellerstemmene i Carl Frode Tillers nye roman. Mange har ventet på oppfølgeren til den kritikerroste «Innsirkling» som kom for tre år siden. For å få vite hvordan det går med David, som har mistet hukommelsen. Neurologisk avdeling har satt en annonse med bilde i avisa: Kjenner du denne mannen?
Mange har kjent ham i ulike epoker. I «Innsirkling II» er det nye fortellere som melder seg, og skriver brev. Som i den forrige boka har fortellerne svært så forskjellige bilder av hvem David var.
Les eksklusivt utdrag fra «Innsirkling II»
— De forteller mest om seg selv, griper sjansen til å fortelle sin egen historie, og forstå seg selv bedre, sier Carl Frode Tiller til Nationen. Han er spent på mottakelsen av boka som kommer om vel ei uke.
Tiller bor på Charlottenlund i utkanten av Trondheim. I det som er nærmest ei lita grend med særpreget trehusbebyggelse, rett ved sjøen og Rotvoll gård. Et idealsted å bo med barn. Tiller har tre døtre, Oline (10), Othilde (6) og Cornelia (2). Nå bygger familien ut kjelleren for å få mer plass. Hittil har barnerommet vært skrivestue, mellom henting, bringing og andre hverdagsrutiner.
— Når jeg skal være så lenge i et stoff, er det viktig med struktur på dagen og fast arbeidstid, sier Tiller. Han kjenner seg blåst rett etter at manus er levert, og må samle påfyll til neste bok. Lese, se filmer, notere, lage skisser. Han har lovet enda en bok om David, slik at det blir en trilogi.
Ikke A4
Men nå handler det om bonden Ole som kjente David da de var barn. I en periode var de to nærmest søsken, da Davids mor flyttet inn hos Oles far, mens Oles mor var på psykiatrisk avdeling. Personene i Tillers bøker er vanlige folk, men ingen kan si at de følger A4-mønstre.
Ole tenker på barndommen og David mens han skriver. Samtidig prøver han å takle motstridende krav og forventninger i sitt voksenliv. Han vil være en god bonde, en god far, en kjærlig og oppmerksom samboer, en god stefar og en god sønn.
— Han står midt i en brytningstid mellom machokulturen og det å være en ny type mann, sier Tiller. Han presiserer at selv om Ole bor på Otterøya utenfor Tillers hjemby Namsos så har han ikke hentet modeller der. Han forteller om et oppdiktet Otterøya.
— Jeg har ikke drevet research der. Stedet kan være hvor som helst i Distrikts-Norge. Jeg tror brytningene der har paralleller i det som har skjedd i industrien, sier Tiller, som skrev om sagbrukskulturen i Namsos til historie hovedfag.
— Der levde machokulturen. Ut fra det folk som bodde på Otterøya på 60- og 70-tallet forteller, var det de samme holdningene i bygdesamfunnet. Samtidig overtok maskinene gradvis, og fysisk styrke ble mer overflødig. Før ble kroppslig styrke og tungt arbeid oppskattet. Ole vokser opp i en tid da det å være mann i hverdagen endrer seg, sier Tiller.
Som barn har Ole lekt indianer. En lek som passet godt til hans barndoms mannsidealer.
— Det handler ikke om indianerkulturen slik den var, men slik den ble framstilt i tegneserier. Et speilbilde av mannsidealet på 50 og 60-tallet. Med sterke Bjørn og raske Ulv. Mannsverdier som var viktig da, blir ikke lenger verdsatt. Når omgivelsene ikke lenge bekrefter hvem du er, da skjer det noe, sier Tiller.
Verdiendringen kommer fram i scenene der Ole, samboer Helen og kompisen Per sitter på stranda. Per sukker at et ikke lenger er bruk for muskler, og ikke engang mannfolk.
Slektsgard
Ole derimot prøver å tilpasse seg. Han vil ikke engang være sjalu. Når han overspiller det å være moderne, ender han som konfliktsky og handlingslammet. Han våger aldri si hva han mener. Med garden har han riktignok tatt grep. Han selger hyttetomter for å berge økonomien, noe foreldrene kritiserer ham for.
— Jeg kan ikke si hvilke andre valgmuligheter han hadde hatt, til det vet jeg for lite om økonomiske rammer i landbruket. Men jeg vet det er økonomisk tungt å drive et mindre bruk. I romanen har han ingen andre valg enn å selge. Ole vil veldig gjerne ta vare å slektsgarden, sier Tiller. Han husker fra studietida på 90-tallet da det å ha røtter ble latterliggjort.
— Da skulle vi bare ha føtter. Men jeg tror vi også har behov for å høre til et sted, ha en historie knyttet til et sted. Ole ser seg som ledd i en rekke som skal ta vare på stedet, sier han.
Løse tråder
Et grep for å få til det er å finne seg dame og få barn. Men samboeren Helen føler det annerledes. Hun kjenner seg kjøpt og betalt for å føre slekta videre. Kontrollert og tingliggjort. Hennes form for opprør er å bli manipulerende. Frihetslengselen går over i ondskap. Til slutt samler alle konflikter seg i en katastrofe.
— En klassisk tragedie. Helten som vil at alt skal bli bra, risikerer å miste alt, sier Tiller. I hans bøker er det ingen happy end. Det er en skog av personer, som vi ikke vet hvordan det går med.
— Jeg liker ikke litteratur der livet går opp og ender i harmoni. Det skal være løse tråder, slik livet er, sier han.
Bøkene om David er også et utsnitt av norsk historie de siste 40 år. David er 40, jevngammel med Tiller.
— Men det er ikke mer selvbiografisk i ham enn i de andre personene, sier han. Fortellerne er menn og kvinner i ulik alder.
— Det er en oppdagelsesferd i meg selv. Jeg vil se hvor langt jeg som ung heterofil mann kommer når jeg beskriver kvinner, eldre og homofile. Jeg leter opp sider av meg selv. Trilogien om David er en utforskning av identitet. Jeg vil finne ut hvilke fortellinger vi tar i bruk for å beskrive hvem vi er, hvordan vi tenker om oss selv og andre, hva som påvirker oss, sier Tiller.
Han bruker postmodernismens begrep om «flytende identitet». Det er en prosess som pågår hele tida, identitet er ikke noe fastlagt.
— Men visse ting ved oss er likevel mer viktig og mer varig, sier han.
Konstruerte bilder
Identitet er noe vi bruker for å avgrense oss fra andre. Når Tiller er på opplesninger i Oslo, blir han som namsosing oppfattet som bonde. Men som barn i Namsos var det otterøyingene som var bønder.
— Slik fikk vi bekreftet bildet av oss selv som bygutter. Vi hadde en forestilling om at de var store og sterke, men at de ikke hadde greie på fotball. Det var et konstruert bilde. Stesønnen Jørgen avgrenser seg også når han tror alle unge på Otterøya går i kjeledress fra Felleskjøpet. Han har behov for et konstruert bilde av dem.
— Hele samfunnet er fullt av slike konstruerte bilder, sier Tiller, feilaktige forestillinger om oss selv og andre, men nyttig for å bygge egen identitet.
— Vi lager bilder av andre ut fra det vi har behov for. For eksempel i forholdet by og land, og i innvandrerdebatten. Det er viktig å være klar over det, slik at vårt selvbilde kan bygges på noe annet enn det å tillegge andre konstruerte egenskaper.
— Du må ha en stor psykologisk innsikt når du kan ta disse mekanismene på kornet? Og observere så bra?
— Alle kan observere. Men det handler om å jobbe med språket. Det er det som bærer. Jeg vet ikke på forhånd hva som skjer, og føler ikke jeg sitter på psykologisk kunnskap. Men når jeg setter meg og leker med ord, kommer jeg på sporet av noe, og får øye på mønstre. Det er som å spille musikk og improvisere, ting oppstår der og da. Det er drivkrafta for å holde på med kunst. Om jeg visste hva som skjer, kunne jeg like gjerne skrive en artikkel, sier Tiller.
Nynorsk
De skjønnlitterære bøkene skriver han på nynorsk, selv om han hadde bokmål som hovedmål hjemme i Namsos og på universitetet.
— Men det ble feil å skrive dialoger fra Namdalen på bokmål. Jeg begynte med det, men det ble ikke bra. Det løsnet da jeg begynte å skrive på nynorsk. Jeg er glad for at vi hadde sidemål på skolen. Nynorsk ligger nærmere dialekten min. Det er den jeg bruker når jeg tenker. Med nynorsk fikk jeg en personlig stemme. Skjønnlitteratur er noe dypt personlig, sier Tiller.
Les eksklusivt utdrag fra «Innsirkling II»
