Det gikk et lite grøss over landet da Lørdagsrevyen sist uke tok oss med til Groruddalen. Skolene tømmes for hvite nordmenn. Det gjør nabolagene også. Alle Dagsrevyen snakket med i nærmiljøet, syntes det var et problem. Både etnisk norske og folk med innvandrerbakgrunn etterlyste nærkontakt og blandete nabolag. Likevel blir avstandene stadig større. Hvorfor vekker en slik reportasje uro? Hvorfor angår det også folk som bor i nesten Blenda-hvite bygder og bydeler? Fordi gettoer har en uhyggelig klang. Fordi avstanden «vi» og «dem» gir grobunn for splittelser i samfunnet som går langt utover lokalmiljøene.
Men enda uhyggeligere er det å oppleve at politikerne ikke vil gjøre noe med det. Eller rettere sagt, de vet ikke hva som kan gjøres. Foreldrene til Stian har ett råd til dem som styrer og bestemmer: Politikerne burde selv flytte barna sine over på skoler der det er få eller ingen etnisk norske i enkelte klasser.
Jan Bøhler, leder i Oslo Arbeiderparti, er Groruddalens eneste stortingsrepresentant. Han har lenge engasjert seg for å stanse i utviklingen som skaper skoler med nesten bare elever med innvandrerbakgrunn. Bøhlers forslag er å flytte eller utvide skolegrensene. Det ville ifølge Ap-lederen monne betydelig, fordi innvandrerområdene og områder med nesten bare norsk-ættetede ligger tett mange steder. Men byrådsleder Stian Berger Røsland fra Høyre protesterer. Røsland vil ikke «bytte ut» elever. Han vil heller gi dem et bedre tilbud der de er.
Et bedre tilbud til alle som trenger det, er vel og bra. Det er superviktig at alle, både barn med norsk og ikke-norsk bakgrunn, lærer norsk skikkelig. Men segregerte skoler handler ikke bare om at det blir flere som ikke lærer å lese og skrive ordentlig. Det handler om at det oppstår avstand, fordommer og mistenkeliggjøring mellom ulike grupper av nordmenn her i landet. Derfor bekymrer utviklingen flere enn dem som er direkte rammet. Derfor er det uhyggelig at byrådsleder Røsland sier rett ut at «det ikke er så mye man kan gjøre med problemet».
Når man ikke vet hva man skal gjøre, er det greiest å gå over til å snakke om hva man skal tenke om saken i stedet. Derfor velger Røsland å snakke ideologi framfor praktisk politikk. For Høyre handler det som vanlig om frihet. Forslag om regulering blir møtt med den automatiske angsten for det grusomme begrepet tvang. «I Norge velger man selv hvor man vil bo. Der man går på skole, er et resultat av hvor man bor», understreker Røsland overfor Dagsrevyen. Røsland har også tidligere sagt at han nekter å se skolesituasjonen som et problem. Han «håper at vi på et aller annet tidspunkt vil se på personer med en annen hudfarge enn hvit som nordmenn», ifølge tidligere uttalelser til NRK.
Politikk krever mer en ideologi og håp. Det krever også mer enn det forutsigbare spillet mellom partiene. Frps skuffelse over Høyre i innvandrings- og integreringspolitikken er et tilbakevendende tema. Etter Dagsrevyen reportasje om segregering i Groruddalen, var den utrettelige lederen i Oslo Frp, Christian Tybring-Gjedde, raskt ute: «Høyre har misforstått innvandringspolitikken fullstendig. Det er ikke hvorvidt de gjør det bra på skolen som er viktig her, men derimot de kulturelle elementene og aktivitetene som foregår utenfor skolen som forvitrer» hevder Tybring-Gjedde. Vi hører ekkoet av Frp'erens nærmest hysteriske kronikk om å «rive landet vårt i filler» og den norske kulturen som blir «dolket i ryggen».
Men en ting er Høyre og Frp skjønt enige om: Det er Ap som har skylda for all elendighet som kommer med all innvandring. Skyldfordeling er en god øvelse når både praktisk politikk og ideologisk debatt går i stå.
Rådet fra Stians pårørende til politikerne om å flytte til skoler uten barn med norsk bakgrunn, blir neppe fulgt. Men å se til skoler og lokalmiljø der integrering lykkes, bør være obligatorisk. Skoler i distriktene kan være forbilder. Ikke fordi de har drevet med verken flytting eller annen tvang. Det har de ikke behøvd. Men mange bygder har med stort hell klart å skape nærhet, kontakt og vennskap mellom både barn, unge og voksne med veldig ulik bakgrunn. Det er ikke problemfritt. Men politisk og pedagogisk samhandling kommer i alle fall barna bedre til gode enn ideologisk krangel.
Drude Beer er kommentator i Nationen.
