Ingen grunn til begeistring

Til lags åt alle, kan ingen gjera. Det er no gamalt, og vil so vera.» Ivar Aasens versestrofe er kjent. Og utrolig sann når det gjelder å skrive om landbruk. Et godt tips for å få tommelen opp fra de ivrigste landbruksdebattantene, er å fortelle hyppig og innstendig at det går lukt åt skogen.

I forrige uke skrev Nationen om landbruk et utall ganger. Vi hadde en forside som beskrev hvordan avlingene gikk ad undas - regn og vanskelige treskeforhold ødelegger. Et annet oppslag fortalte om en ny skogpest som kommer til å føre til milliontap for skogeierne. Et dramatisk generasjonsskifte blant melkeprodusentene preget forsiden en annen dag. «Melketørke» og massenedleggelser er i vente. Og kraftig sentralisering i produksjonen. I tillegg har tusenvis av mål med dyrka mark forsvunnet. Nedbygd.

En kan jo bli deprimert av mindre. Stakkars lesere! I leserundersøkelser etterspør folk flere saker om folk som lykkes. De vil ikke ha noen sutreavis. Men kommer det telefoner fordi vi har mange negativt vinklede oppslag? Å nei. Telefonstormen kommer fordi vi på en eneste forside har gjengitt en prognose (også omtalt som nettopp det) - utarbeidet av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning - som prediker at det faktisk kan ligge an til en inntektsøkning for bønder. Dersomatte, hvisomatte. Men huff! Tenk at det kunne se ut som om bonden, som vi 364 av årets dager enten på nett eller papir forteller at tjener halvparten av andre og jobber dobbelt så mye, har bitte litt å glede seg over?

Det ene oppslaget kan selvsagt diskuteres. Det kunne vært bygd ut ytterligere og satt mer i sammenheng. Faglagene kunne få kommet med sine reaksjoner (som forutsigbart nok var negative). Men la meg ta et eksempel til. Den forrige virkelige store telefonstormen jeg kan huske fra min tid i Nationen, kom nemlig etter et annet positivt oppslag. Vi hadde møtt en bonde som gjennom en snørik vinter hadde hatt nok å gjøre i hovedstadsområdet: «Måker inn penger», sto det over forsida til Nationen.

Reaksjonene gikk omtrent i samme duren. Nå var slaget tapt! Ingen ville lenger tro at bønder flest trenger mer lønn for strevet. Pengene sildret jo inn som smeltet snø for mannen med traktoren på forsida av avisa.

Mitt inntrykk er at det i noen landbruksmiljøer råder en nærmest religiøs, fanatisk pessimisme. Tungsinnet er totalt. Optimister er enten idioter eller kynikere. For de eneste som kan glede seg over noe, lever etter regelen «den enes død er den andres brød». Folk som ser muligheter i å leie jord eller øke produksjonen, er egentlig noen svikere. Husk, i gamle dager var alt bedre!

Jeg sier ikke noe om hvor utbredt denne holdningen egentlig er. Men de som har den, setter definitivt sitt preg på landbruksdebatten. Og ja, det er viktig å gi et realistisk bilde av virkeligheten. Men da er det vel også mulig å se at noe også går greit innimellom alt det vonde?

Tungsinnet som preger noen miljøer er ikke uproblematisk. Det bygger ikke opp næringa. Det bygger ikke gode allianser ut i samfunnet. Det bidrar ikke rekruttering av flinke folk. Og det gir ikke økt betalingsvilje for maten. Men hva gjør vel det, når alt er gæli uansett?

Lørdag presenterte vi i Nationen nye tall fra undersøkelsen «Trender i norsk landbruk». De viste blant annet at flere voksne bønder enn for noen år siden anbefaler ungene sine å ta over gården. Hver fjerde bonde opplever at de har bedre råd enn for fem år siden. De aller fleste blir bonde fordi de faktisk har lyst til det, de opplever gårdslivet som fritt og bra. Og noen unge velger faktisk aktivt, og med glede, å gå inn i næringa.

Oddveig Storstad, forsker ved Norsk senter for bygdeforskning, sa i en annen artikkel i Nationen som bygget på den samme undersøkelsen, at «situasjonen oppleves som litt bedre på tunet enn i media.»

Det mener jeg at flere enn Nationen skal ta inn over seg. Organisasjonene i landbruket har langt på vei inntatt en offensiv holdning. Kule t-skjorter og brede smil er smart for å få samfunnet rundt landbruket til å synes at bonden faktisk er en ålreit fyr. Jeg opplever at det i faglagene er blitt lov å si at noe er bra, at tilleggsnæringer er fint, og at noe går i riktig retning. At en i samme åndedrag forteller at økonomien er for svak, at mange bønder er på vei mot nedleggelse, er viktig og riktig.

Men uten å anerkjenne at politikerne har gjort noe, er det vanskelig å få dem til å gjøre enda mer. For oss som fortsatt har troen på at det i det hele tatt går an, vel å merke.

Pernille Huseby er politisk redaktør i Nationen