Jeg ble oppringt av en grønnsaksbonde her om dagen. Han la fram en masse tall som skulle vise at kjedene og grossistene stikker av med profitten i bransjen hans. Da lurer du sikkert på hva slags grønnsaker bonden produserer, og hvor han holder til. Men det vil jeg ikke skrive.
Da blir det nemlig mulig å spore opp bonden og det lille produsentmiljøet i den landsdelen han holder til. Og innringeren var livredd for nettopp det. Han fryktet reaksjoner fra grossister og kjeder som mottar varene hans. Derfor insisterte han på fullstendig anonymitet.
Jeg får en del sånne telefoner, og her er det ikke tallene som disse bøndene gjerne legger fram som er poenget. Derimot at disse produsentene —og andre, som jeg kjenner fra mer enn telefonsamtaler —føler seg maktesløst i lomma på grossister og kjeder og slakterier og andre aktører i maktkjeden fra jord til bord. Dette gjelder ikke alle, selvsagt. Men eksemplene er såpass mange at de tegner et mønster: Bøndene er så redde for represalier at de ikke tør å stå fram med klagene sine. De bøyer nakken og leverer varene.
På disse tider er den store høstjakta i gang, og da mener jeg ikke folk som løper rundt i skog og mark med børser. «Høstjakta» er samlebetegnelsen for de berømte og beryktete forhandlingene mellom matvarekjedene og deres leverandører. Temaene er priser, hylleplasseringer merkevarebruk, rabatter og andre ordninger. Norskproduserte matvarer er bare en del av dette store spillet, men likevel: Disse forhandlingene avgjør hvem som egentlig skal dra lasset når Norge skal «gjøres billigere». Er det matbaronene og deres kjøpmenn? Er det grossistene eller foredlingsleddene av typen Tine, Nortura, Orkla? Er det bøndene?
Om disse forhandlingene, og om metodene som brukes, er det sagt mye. Her skal jeg nøye med én side av saken: Det er ikke vanskelig å se hvordan makta til kjedene og de andre leddene «bak» bøndene i kjeden fra jord til bord, øker trutt og jevnt. Tines åpenlyse panikk da Tine-ICA saken sprak i 2005, var et varsel. Det sier også sitt at pressen- med noen ytterst få unntak —nesten aldri klarer å få ut lekkasjer fra «høstjakta». Aktørene opptrer akkurat som bonden som ringte meg: De er livredde for lekkasjer som kan spores tilbake til dem.
Høstjakta er kanskje et litt villedende begrep. Kampen om makt, posisjoner og profitter i matmarkedet pågår hele året, og på mange fronter samtidig. For noen dager siden fortalte Nationen for eksempel om hvordan de private slakteriene i Kjøtt- og fjørfebransjens landsforbund (KLF), nå innfører en form for mottakergaranti for å komme frampå i konkurransen med Bondesamvirket og Nortura.
Utviklingen går altså i hurtigtogsfart. Men noen har likevel god tid. Nemlig utvalget som skal utrede maktforholdene i dagligvaremarkedet. Det som er landbruksministerens paradenummer hver gang disse sakene kommer opp. Nå har Matkjedeutvalget bedt om utsatt frist. Det blir ikke ferdige til 1. november, som planlagt. Det viktigste er å gjøre en god jobb. selv om den tar tid, sies det. Dette er trolig Lars Peder Brekk enig i. Så utvalget til Einar Steensnæs får nok utsettelse.
Men ingen må tro at myndighetene har god tid i disse sakene. Utviklingen ruller fram av sin egen tyngde. Mens staten utreder og grubler, og mens Konkurransetilsynet balanserer hårfint mellom å gjøre nesten noe —og absolutt ingen ting. Men akkurat i disse årene, mens Norge har en rødgrønn regjering, legges premissene for det som kan bli en avgjørende og spennende periode i kampen om makt og profitt i matbransjen.
Det er en global maktkrise på gang nå. Hvetehøsten slår feil, og matprisene skyter til værs. Samtidig ser alle at dette ikke er tilfeldig. Tvert imot, dette varsler at verdens matsituasjon er i forandring. Prognosene viser at drastiske ting skjer når kineserne og folk i andre —hittil —fattige land får de råd til å spise seg mette, og til å spise mer kjøtt. Veldig kort og forenklet sagt: Denne utviklingen vil revolusjonere verdens matmarked. Konsekvensene vil, i hvert fall etter en tid, også slå inn i Norge. Kanskje i løpet av de 10—20 åra som kommer.
Jeg møter stadig bønder som tror på bedre tider for primærprodusentene dersom «Kina-effekten» slår til. Det kan vise seg å være en naiv tro. Riktignok kan marginene i matbransjen øke noe hvis knapphet oppstår. Profitten kan øke. Men hvem skal i så fall sikre seg den? Blir det bøndene? Eller blir det de andre aktørene i matbransjen? Svaret avhenger blant annet av hvordan partene klarer å posisjonere seg før «Kina-effekten» slår inn i Norge.
Dette skjønner nok strategene hos de store aktørene i matmarkedet. Men dette bør også myndighetene forstå, dersom de har ambisjoner om å bli mer enn tilskuere. I så fall bør det —som et minstemål —jobbes fram et regelverk som sikrer de to svakeste leddene i dette maktspillet: Bøndene og forbrukerne. Da gjelder det å være i forkant. Matkjedeutvalget har egentlig dårlig tid. Regjeringen også.
Erling Kjekstad er kommentator i Nationen
