Drillet til å drepe

Den norske hangen til å kalle vår krigsinnsats for «tilstedeværelse» eller «engasjement», forandrer ikke på virkeligheten der ute: Krig er kamp på liv og død. På slagmarken finnes det ingen andreplass. Eller for å si som de danske soldatene i dokumentarfilmen «Armadillo»: «De skal bare fucking dø, de svina».

Både den omstridte boka, og filmen som har skaket dansk Afghanistan-debatt, er brutale. Det må de være. Filmens virkemidler er naturlig nok sterkest. Blod og skrik, bilder av avrevne lemmer og livredde unggutt-øyne, kastes utover oss i kinomørket. Om lag åtte av ti av dem som fyller kinosalen sammen med oss, er unge gutter selv.

Bokas rå replikker, blandet med usminket refleksjon, gir også skarp innsikt. Som dette: «Om jeg vil drepe fienden? En spade er en spade, selvfølgelig vil jeg drepe ham. Alle skarpskyttere vil det. Denne drapslysten er profesjonell og vakker - det holder med én enkelt kule, ferdig arbeid - én terrorist mindre å bekymre seg for. Så kan du spare deg argumentene om alle nye terrorister som blir avlet fram av den enes død. Det er ikke opp til meg å velge hvilken sti vi skal følge, jeg sørger ganske enkelt for at vi holder kursen».

Det er politikerne som har valgt både stien og kursen. Regjeringen og Stortinget har bestemt at vi skal delta i Natos Isaf-stryker i Afghanistan. Vi støtter oss på FN, sier de, som hevder at situasjonen i det fattige fjellandet er en trussel mot sikkerhetssituasjonen i verden. Terrorismen med røtter i Afghanistan, dominert av Taliban, må bekjempes, mener norske og internasjonale politikere. Derfor sender Norge soldater til Afghanistan, skarpskytterne er blant de aller best skolerte. I boka «Med mandat til å drepe» formulerer noen av dem, anonymt, politikernes budskap, på soldatens måte: «Terror provoserer ... Jeg vil bidra til å knuse dette ... For terrorister som bifaller terror finnes bare én kur, utøyet må vekk fra jordas overflate, enkelt og greit.»

Det er ubehagelig både å lese den norske boka og å se den danske filmen. Men vi kan ikke være overrasket. Dette burde vi ha forstått for lengst. Vi har sittet foran tv-skjermen og grått over ukjente døde gutter. Norge har mistet ni soldater. Danmark har til nå mistet 34. Soldater dør ikke i krig uten at det går hett for seg. De danske soldatene kaller det fett.

Vi er mange som kjenner gutter og jenter som har vært ute. Vi vet at motivene er sammensatte. De har tatt militær utdanning, de vil som alle andre praktisere det de har lært. De søker samhold og spenning. Og de vil gjøre en forskjell, som mange av dem uttrykker det. Noen kaller det å skrive sin egen heltehistorie. Kanskje det, men jeg tror dem. Den store krigshistorien er det uansett politikerne som skaper.

Jeg kjenner også mødre og fedre som motstridende har sendt barn i krigen. De støtter sine unge soldater når avgjørelsen er tatt, men de innrømmer at de ikke forstår. Hvordan kan foreldre forstå at barn skal reise til en krig så langt borte? En krig som selv politikerne har vanskelig for å forklare?

Verken filmen eller boka som vi nå har fordypet oss i, gir svaret. Men vi får en feig følelse av lettelse over at filmen er dansk. Så risikerer vi ikke å se noen vi kjenner på lerretet. Det skaper en ørliten avstand at disse kvisete, sjarmerende og brutale guttene ikke snakker vårt eget språk. Det er rart med det. Det ville gjort enda litt vondere å høre snakket om «stinkende rasshøl» og «full jackpot» fra soldater som skrever over en grøft med istykkerskutte Taliban-soldater, hvis de snakket velkjent gudbrandsdøl eller trygg trønderdialekt.

Vanlige nordmenn prøver desperat å skape en avstand til krigen. Noen ganger synes det som om politikerne gjør det samme. De snakker om demokrati og jenteskoler, om narkobekjempelse og «hearts and minds». De mener det nok, men vi må likevel være dypt takknemlig for at journalister og filmfolk våger seg helt ut på slagmarken for å vise det som skjer: «Krig er sinnssykt», som en dansk soldat spytter ut. Mens kameramannen filmer galskapen med livet som innsats.

Da filmen var slutt, slentret unge gutter i små klynger ut i sommerkvelden. Noen har vært der, andre kommer til å reise. Hvis ingen snart får slutt på den syke Afghanistan-krigen.

Drude Beer er kommentator i Nationen