Totalkalkylen fra budsjettnemnda for jordbruket for 2010 slo ned som en total overraskelse. «Tidenes beste inntektsvekst» prydet førstesida til Nationen. I år øker bondens inntekter med 30.000 kroner. Det kommer på toppen av en kraftig inntektsøkning siden 2006.
Inntekten per årsverk har altså økt over 50 prosent siden den gang. En skulle tro nyheten fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (Nilf ) ville utløse spontan jubel i næringa. Da daværende landbruksminister Terje Riis-Johansen og Sp-leder Liv Signe Navarsete skålte i champagne for jordbruksoppgjøret i 2007, ble de utskjelt av misfornøyde bønder. Men når de nå ser resultatet av regjeringens politikk over tid, må vel champagnekorker fyke rundt om i landets mange rurale krinkelkroker?
Nei da, bøndene er tilnærmet like sure som før. Og ikke så lite irriterte på Nationen, som nå har servert landbruksminister Lars Peder Brekk en avisforside som han kan vifte foran nesa på landbrukspolitiske oppviglere som statsviter Svenn Arne Lie, stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen og ikke minst oss surmagede kommentatorer i den samme avisa. For nå må vi vel bli svar skyldige, vi som til stadighet hevder at norsk landbruk er i ferd med å forvises til et sted der bare pepper er dyrkbart.
Jo da, æres den som æres bør. Brekk, Riis-Johansen og regjeringen for øvrig har sørget for et markant inntektsløft for landbruksnæringa. Kombinasjonen av økte tilskudd, økte priser og lave renter har slått gunstig ut for bøndene. Både landbrukspolitikken og pengepolitikken er regjeringens verk.
Det må for all del være tillatt å glede seg over en utvikling som går i riktig retning. Men etter et nøkternt jippi er det på tide å se nærmere på tallene. Selv om bøndene har blitt løftet, er de fortsatt ikke oppe av gjørma. For hør bare: Det samme kronetillegget som for bonden utgjør en vekst på over 50 prosent, representerer under 20 prosent lønnsvekst for den gjennomsnittlige lønnsmottakeren.
Det sier det meste om det formidable inntektsgapet mellom bøndene og andre grupper. Den før nevnte statsviteren Svenn Arne Lie, som tidligere arbeidet som forsker i nettopp Nilf, er fortsatt ikke villig til å levne regjeringen mye ære i landbrukspolitikken.
Han hevder at Senterpartiets landbrukspolitikk fører til samme begredelige resultater som mindre bondevennlige partiers politikk —det er bare tempoet som er forskjellig. Utfallet er like fullt ned- og brakklegging.
Lies virkelighetsbeskrivelse er dyster, og i overkant pessimistisk. Men det er et faktum at bøndenes inntektsvekst på 50 prosent knapt bringer dem en krone nærmere andre gruppers lønnsnivå. Gapet er akkurat det samme nå som da regjeringen tiltrådte. Bragden er altså å sørge for at bøndene holder tritt med de andre, riktignok etter at noen tusen gårdbrukere har gitt seg i løpet av perioden.
Likevel er det slik at alle monner drar. For den enkelte bonde er det gårdsregnskapet som teller. Økte inntektsmuligheter betyr tross alt økte muligheter. Spørsmålet er hva som blir konklusjonen etter at landbruksrådgiveren har presentert kalkylene for den nødvendige oppgraderingen av driftsbygningen. Vil investeringen lønne seg, eller ikke?
Med et snittinntekt per årsverk på under del halve av en vanlig lønnsinntekt blir svaret fortsatt altfor ofte nei. Lie har rett i at den utviklingen ikke lar seg stanse før inntektsgapet er betydelig redusert. Riksrevisjonen slaktet nylig norsk landbrukspolitikk. Noe av kritikken gikk på at politikken hadde uklare og til dels motstridende mål.
Det er behov for å knesette tydelige målsettinger for landbruket. For eksempel, og i prioritert rekkefølge:
•Sikre matforsyningen,
•utnytte landets ressurser
•holde kulturlandskapet ved like.
Strukturen, det eksakte antallet jordbruksbedrifter, vil dermed bli underordnet. Poenget er å opprettholde et jordbruk i hele landet. Noe annet vil være galimatias. Vi vet med sikkerhet at verdien av matproduserende ressurser vil øke sterkt i årene som kommer. Det er nok å se på befolkningsutviklingen. Å brakklegge ressursene nå vil vise seg å bli meget kostbart på sikt.
Landbruksminister Lars Peder Brekk kan gjerne koste på seg en liten feiring om han vil, gjerne med champagne om det er det han foretrekker. Tallene viser at regjeringen har innfridd sine løfter til landbruket om samme inntektsutvikling som andre grupper.
Problemet er at løftene ikke er ambisiøse nok hvis vi skal møte morgendagens utfordringer på en forsvarlig måte. Inntektsmulighetene er styrket, men ikke på langt nær nok til at jordbruksarealet kan opprettholdes på samme nivå som i dag.
