Navnekonsulentenes jakt på en R

Historien er ikke unik. Men i sommer skjedde det igjen. I Forradal i Stjørdal i Nord-Trøndelag renner elva Forra. Statens kartverk har etter tilrådning fra statens navnekonsulenter gjort om elvenavnet til Fora. Med en r. Da våknet historielaget, bygdelaget «Færbøgda i lag» og kommunen. Samtlige husstander i bygda har skrevet under klagebrev. Og navnekonsulentene ristet sikkert oppgitt på holdet.

Begrunnelsen fra navneforskerhold er sikkert grei nok - Fora skal være nærmere slik stedets navn ble uttalt i riktig gamle dager. «Lokal uttaletradisjon tilbake til eldste form», som Nils Jørgen Gåsvik i Statens kartverk påpekte i et intervju. Men på skilt og konvolutter, og i allmenn dagligtale. heter det altså Forra. Eller til og med Færbøgda. 30 lag og organisasjoner bruker bygdas navn; Forra 4H, Forra IL, Forradal oppvekstsenter og Forradal grunneierlag. Men hvem bryr seg vel om det, hvis det finnes navnehistoriske årsaker til å fjerne en R?

For en ukes tid siden vant bygdefolket R-en sin tilbake. Statens kartverk bøyde av - motvillig og uten tegn til selvkritikk.

Og det kan man kanskje heller ikke forvente. For da ville navnekonsulentenes arbeidsområde brått blitt mye mindre. Her og nå sitter de med svært gode utsikter til trygge og gode jobber. For det er ingen liten sak Statens kartverk er i gang med. Vel 900.000 navn skal det sentrale stedsnavnregistret ta stilling til. Til nå er det gjort vedtak i omtrent 100.000 saker, og det har tatt cirka 20 år. 5000-6000 saker behandles i året. Mange navn blir det ingen endring i, eller det blir lite bråk. Men andre steder skaper forslagene til endringer sterke følelser og masse strid.

Loven om stedsnavn har et viktig formål, nemlig å verne om stedsnavn som kulturarv. Da loven ble vedtatt i 1990 var det bare Fremskrittspartiet som stemte imot.

I praksis var loven om stedsnavn, slik den ble brukt i Forradal-saken, og den mye mer kjente striden om gårdsnavnene på Østre Toten fra 2007, et ønske om å gi stedsnavn en skrivemåte som best mulig tar vare på stedsnavnet som kulturarv. Ifølge Språkrådet må man da bygge på nedarvet uttale, gjengitt i en noenlunde praktisk ortografi «ettersom det ville være vanskelig å gjennomføre en ren dialektal skrivemåte».

For gårdsbruksnavnene var det likevel slik at en skulle ta hensyn til innarbeidete skrivemåter så langt de kunne forenes med hovedregelen for normering. Stumme h-er skulle bort, det samme med «unorske» bokstaver som w, x og z. Det var derfor gården Hveem skulle få navnet Kvem. Hammerstad gård skulle endres til Hammastad. Lunna ble foreslått til Lunda.

I 2005 ble hensynet til grunneieren, lokalsamfunnet og kommunen forsterket. Men det er det åpenbart at ikke alle navnekonsulentenehar tatt til seg dette. At bøndene har bygd opp merkevarer rundt gårdsnavnet, at ingen ønsker endring - som i Forradal - hvem bryr seg vel om det?

Det er en selvforsterkende meningsløshet i systemet: Desto mer navnekonsulentene hoster opp av kreative og kulturhistorisk interessante forslag, desto mer bråk blir det. Og da blir det merarbeid, merkostnader og veldig sikre arbeidsplasser.

Samtidig øker avstanden mellom bygdefolk og Oslo-byråkratene. «Navnekonsulentene er blant dem som bidrar til at verdiskapingen framstår som større i byene enn på landsbygda», skrev en av innbyggerne i Forradal i et leserinnlegg i Trønder-Avisa nylig. Innskriveren har et poeng. Det må være provoserende å tenke på at det må flere melkebønder til i Forradalen til for å veie opp for den «verdiskapingen» en kranglete navnekonsulent bidrar med i hovedstaden.

I Trøndelag ønsker mange nå at kommunestyrene bør få avgjørende myndighet i navnestridssaker. Det er en god idé. Men enda bedre ville det kanskje vært dersom navnekonsulentene fikk et mer begrenset oppgavefelt. Statens kartverk kunne for eksempel beholdt dagens navn på alle steder hvor det ikke allerede er strid om skriveformen?

De overflødige navnekonsulentene kunne da tatt boka «Dum - og andre steder i Norge» som en utfordring. Der ser vi hva fortidas navneprodusenter kunne by på: «Knullskardet» (Sør-Trøndelag), «Byluft» (Finnmark). Eller hva med «Jokkegropa» (Nordland)? Når en ser slike navn, er et forsøk på å stjele en R lite å skryte av.

Pernille Huseby er politisk redaktør i Nationen.