Det var vinn eller forsvinn for melkeproduksjonen til Håkon Øverland da han for fem år siden investerte i samdrift med to andre notoddenbønder.
—Alternativet var å avslutte som melkebonde i løpet av noen få år, for alle tre som gikk inn hadde et nedslitt driftsapparat, sier han.
Høy pris
Men han og kompanjongene har betalt dyrt for å overleve som bønder. Til sammen har de investert 8 millioner kroner i fjøs og utstyr til rundt 60 melkekuer.
—Personlig synes jeg staten tar en veldig stor del av gevinsten ved å gå inn i samdrift. Mange er innom og ser på det flotte fjøset vårt, men jeg pleier å si at de vil tjene bedre om de setter opp ei pølsebu i veikanten, sier Øverland, som jobber 50 prosent som kontorist i kommunen ved siden av gårdsdriften.
—Både jeg og kompanjongene mine er avhengige av å ha en jobb som gir inntekt utover gårdsdriften. Ingen av oss ønsker at ungene våre skal havne i den samme situasjonen, sier Øverland.
Liten tro på videre drift
Ifølge tall fra Norsk Bygdeforskning som Nationen tidligere har omtalt, sier 59 prosent av norske bønder det samme: De vil ikke anbefale neste generasjon å ta over gården.
Halvparten av dem som driver landbruk i Norge, har liten eller ingen tro på videre drift av bruket sitt. Det viser Riksrevisjonens rapport om landbruksforvaltningen, som ble offentliggjort på torsdag. Hele 81 prosent av dem som er pessimistiske, framhever i likhet med Øverland dårlig lønnsomhet som den viktigste grunnen til de dystre framtidsutsiktene.
—Det å være bonde innebærer å være bedriftsleder og beskjeftige seg med økonomi, fag, regelverk og teknikk, noe som gjør den norske bonden til godt kvalifisert arbeidskraft også på andre arenaer. Blir forskjellene for store når de sammenligner inntektene fra gårdsdriften med hva aktuelt arbeid utenfor bruket gir, tar de ikke den risikoen det innebærer å gjøre store og nødvendige investeringer, sier generalsekretær Per Skorge i Norges Bondelag.
Mer optimisme nær byene
Ifølge Riksrevisjonen er det de som driver husdyrhold som ser svartest på framtiden. Det er også innen den delen av landbruket investeringskostnadene er størst, ifølge Skorge. Kornbøndene —spesielt de som bor i Buskerud, Akershus og Østfold —er de som er mest optimistiske.
—Disse brukene befinner seg i områder som er attraktive å bo i på grunn av nærheten til byer og større sentre. Dessuten har kornbøndene i motsetning til husdyr- og melkeprodusenter, større mulighet til å kombinere gårdsdriften med annet arbeid, sier Skorge.
Moralsk ansvar
Halvparten av bøndene som ser på nedleggelse som et sannsynlig alternativ, framhever ubekvem arbeidstid og lite fritid som en årsak til valget.
—Når du sliter med lønnsomheten, kompenserer du med å jobbene mer på eller utenfor gården. Det medfører lite fritid, og du føler ikke at du får igjen for det du legger ned av arbeid. Da blir terskelen høy for ungene for å overta og for å anbefale ungene å ta over gården, sier Skorge.
Han håper de dystre tallene fra Riksrevisjonen kan få positiv effekt.
—De maner til engasjement og hard jobbing for å forbedre lønnsomheten i landbruket. Vi gir oss ikke, for behovet for det vi produserer vil være økende både i et norsk og et internasjonalt perspektiv. Hvis vi skal kunne brødfø verdens befolkning framover, er vi helt avhengige av at det produseres mat i Norge og andre land der vekstforholdene ikke er de gunstigste. Man kan snakke mye om kulturlandskap og spredt bosetting, men Norge har også et moralsk ansvar for å drive matproduksjon, sier han, som mener politikerne, bøndene og storsamfunnet har et delt ansvar for å bevare landbruket.
Etterlyser mål
Høyres næringspolitiske talsmann Svein Flåtten mener Riksrevisjonens stemningsrapport fra landbruket er nedslående.
—Den viser at vi først og fremst må gi bøndene tro på framtiden. Landbruksmeldingen som kommer til våren, må inneholde mange endringer for hvordan ting er innrettet i landbruket. Stortinget må diskutere alle sidene ved landbruket, ikke minst det Riksrevisjonen påpeker, sier Flåtten, som synes den manglende måloppnåelsen Riksrevisjonens rapport viser, er skremmende.
—Lars Peder Brekk må effektivisere virkemidlene og være mer nøyaktig med målsettingene. At vi skal ha et variert og allsidig landbruk i hele landet, blir for vagt. Utviklingen går isteden mot sentralisering og spesialisering, og kanskje trenger vi ikke det samme landbruket over alt, sier Flåtten.
Han understreker at landbruksminister Brekk ikke alene er ansvarlig for at norsk landbruk står overfor store utfordringer.
