Han var nemlig ikke mer enn fem år gammel da han dro til seters for å gjete.
— Jeg var lausunge og ble satt bort til et ektepar i Torpa. Pleiemoren min var inngrodd budeie og kunne ikke overleve sommeren uten å være på setra. Sånn ble jeg gjeter, sier Sandberg.
Hver sommer hadde han ansvar for over 100 geiter og kyr som ble sendt til seters for å gjøre seg fete. Det var gjeterguttens oppgave å holde dem samlet og lede dem til de beste beitene.
— Vi tok imot kyr og geiter fra eiere som ikke kunne ha dyrene hjemme på grunn av for lite og dårlig beite. Den formen for setring var det vi kalte fjernsetring, sier Sandberg.
Attåtnæring for småbrukerne
Det var hovedsakelig setrene i Gausdal, Land og Valdres som hadde ettertraktet beite for langveisfarende. Fjernsetringen gjorde det mulig for bøndene på flatbygdene, deriblant Stange og Toten, å ha store buskaper.
— Da slapp de å belaste sine egne beiter. De kunne gå i fire-fem dager med dyrene for å komme fram til fjellbeitet. Det var noen harde turer, men de sendte dyrene opp hit for å få mat i magen og melk i spannet, sier Sandberg.
Han minnes at storbøndene fra flatbygdene betalte 5—6 kroner per geit for seteroppholdet.
— Det er ikke mer enn 150 år siden budeiene sov i fjøset. De melket og ystet. Osten og smøret fikk bonden da høsten kom, sier Sandberg.
Til tross for beskjeden betaling, var fjernsetringen en viktig "attåtnæring" for småbrukene i fjellbygdene.
— Med fjernsetringen bøy det seg en gyllen mulighet til å skaffe inntekter ved å utnytte beitemulighetene som var tilgjengelige. Om høsten var det stor fest, for da ble det noen hundrelapper, sier Sandberg.
Ikke glansbildet
Fjernsetringen begynte rundt 1550 med oppkjøpere som trengte beite til dyrene sine, men det var på 1800-tallet at seterlivet yret som mest.
— Rundt 1850 var det circa 50.000 setre i drift i Norge, men med utvandringen til Amerika ble det litt vanskeligere å få leid hjelp, sier Sandberg.
Etter hvert tok teknikken over. Separator og slåmaskin ble gjengse redskaper, og i 1950 var fjern-setring en utdødd tradisjon.
— Under krigen var seterdriften viktig matauk, men siden har aktiviteten gått radikalt ned. Nå er det circa 1000 setre igjen i drift — men det er også mange færre som har dyr enn hva det en gang var, sier Sandberg, som har lagt håndskrevne notater og egne fotografier til grunn for boka om fjern-setring som teller 363 sider.
— Jeg er ikke noe datamenneske, humrer han.
Slik ble tidligere ansatt Kari Nordahl ved Land museum en nøkkelperson. Hun innrømmer at det var en utfordring å komponere boken med utgangspunkt i Sand-bergs enorme materiale.
— Det er god del som ikke har kommet med i boken, men vi har prøvd å få med både sol og regn. Vi gir ikke noe glansbilde av seterlivet, for det var et slit. Samtidig var det stor arbeidsglede blant budeiene, sier hun.
— Budeiene var superintelligente. Mange hadde ikke skolegang, men holdt styr på haugevis av dyr og merket det straks hvis noe var galt eller noen manglet, sier Nordahl.
Den lenge påtenkte boken, som Sandberg har reist fra seter til seter for å samle stoff til, er bok nummer 16 i "Boka om land", en serie som i 1914 startet som Nor-ges største bygdebokprosjekt.
Nytt seterliv
Sandbergs landbruksinteresser strekker seg utover seterdrift. Han var med på å starte 4H, han var aktiv i Småbrukarlaget, redaktør for Samvirke og jobbet som landbruksekspert i NRK i 20 år. Du hørte han kanskje i Landbrukshalvtimen? For denne innsatsen fikk han i 1998 kongens fortjenestemedalje i sølv.
— All min virksomhet har handlet om å gjøre jordbruket mer kompetansedyktig. Vi må ikke kjøre landbruket så langt ned at det ikke lar seg bygge opp igjen. For kjære Nationen, gresset kommer tilbake hvert år, det. Jeg er for å bruke de ressursene vi har, sier Sandberg, som savner sitt barndoms seterlandskap.
— Hest, sau, geit og ku beitet helt rasjonelt sammen. Nå gror landskapet igjen, sier den gamle gjeteren, som ikke bare har en spesiell omsorg for landskapet, men også for bygningene.
Derfor fikk han etter ti år etter sølvmedaljen Kongens fortjenestemedalje i gull for sitt bevaringsarbeid og vern av gamle bygninger. Mest kjent er hans prosjekt Liastølen på Beitostølen, der tre seterbygninger er restaurert og framstår som de det i 1817. Stølen er et friluftsmuseum i miniatyr.
— Flere og flere gamle hus er i dårlig forfatning. Jeg er opptatt av å bevare dem for ettertiden. På Beitostølen, som er et usedvanlig godt beiteområde, blir det en kamp mellom dem som vil selge hyttetomter og dem som vil bevare terrenget, sier Sandberg.
Nylig fikk han satt i stand Grøndalstølen i Øystre Slidre med innlagt strøm og vann. Dyrene er borte, men seteren har fått nytt liv.
— Vi må bruke de gamle bygningene på en ny måte. De kan restaureres og leies ut til folk som har lyst til å prøve å bo på en gammel støl, sier Sandberg.
