Skal bygninger vernes eller fjernes?

Norge har 5500 fredete bygg, men nesten ingen kystkulturminner. I et oppslag i Aftenposten nylig, tok riksantikvaren til orde for å verne mer. - Monumentene fra vår storhetstid står og forfaller. Det haster med å ta grep om kystkulturen nå, før viktige deler av vår historie er borte for alltid, sa Jørn Holme. Han har rett. Men samtidig er det norske kulturminnevernet såpass skralt og økonomisk skakkjørt at et vern virker å gjøre liten forskjell ut over å sikre at forfallet fortsetter.

2009 var riktignok nasjonalt kulturminneår. Men Norges politikk på området føres etter ibsensk tradisjon: «Evig eies kun det tapte», som vår egen gjesteskribent Sjur Harby uttrykte det nylig. Verneverdige og fredete bygg sultefôres til sammenbrudd. Riksantikvaren har magre 46 millioner kroner til fordeling på 19 fylker i år. Det blir ikke store summen på hvert hus og anlegg. Kulturminnefondet, den andre pengesekken for kulturminnevern, ligger på samme nivå, avhengig av fondets avkastning.

Stort fetere har det heller ikke vært de siste åra. Ambisjonene er mye større enn bevilgningene. I 2000 satte Stortinget som mål at det årlige tapet av kulturminner og kulturmiljøer innen 2008 ikke skulle overstige 0,5 prosent årlig. Det gikk ikke. Årstallet ble derfor endret til 2020. Fortsatt forsvinner årlig rundt 1 prosent av bygningene fra før år 1900, ifølge anslagene. I en rapport fra 2009 fastslår Riksrevisjonen at Miljøverndepartementet og Riksantikvaren ikke vet hvor stort tapet av verneverdige bygninger er, hvordan fredningsmassen er sammensatt eller om tilstanden til de rundt 5500 fredete byggene. Ifølge Dagsavisen mener Riksrevisjonen at det er stor risiko for at 0,5-prosentmålet heller ikke blir nådd innen 2020.

Heller ikke de offentlige museene klarer å holde bygningene sine ved like. Aftenposten kunne i mars fortelle at halvparten av den kulturhistoriske bygningsmassen ved museene forfaller. Lagrete bygninger som en gang ble dokumentert og demontert nettopp fordi de ble ansett som verdifulle for ettertiden, blir nå i stedet skrotet eller gitt bort. Og det er ikke bare bortgjemte bygdetun i indre dalstrøk: Maihaugen har i dag 100.000 gjenstander som mangler tilfredsstillende oppbevaringsforhold. Tilstanden for en tredjedel av bygningsmassen ved Ryfylkemuseet i Sand er kritisk, mens 892 av Munch-museets malerier er i så dårlig tilstand at de ikke tåler en flytting.

Det forteller at noe er alvorlig galt. Direktør Åsmund Thorkildsen ved Drammens Museum uttalte til Aftenposten tidlige i år det er på tide å ta et valg: «På lengre sikt tror jeg de kulturhistoriske museene blir tvunget til å velge ut hvilke kjernebygg som skal beholdes, og hvilke bygninger som kan avhendes. Vi klarer ikke å ivareta alt med dagens ressurser.»

Thorkildsen har rett. Bygg må brukes for å holdes i stand. Når vern betyr museumsopphold for et bygg, må det mye penger med på lasset for å holde huset i stand. Med stadig trangere statsbudsjetter, slik finansminister Sig-bjørn Johnsen har varslet, er det vanskelig å se for seg noen store bevilgningsøkninger i overskuelig framtid. Dermed må det også prioriteres i museene. Den mest verdifulle kulturarven må tas vare på. Men kan politikerne leve med at gjenstander som tidligere er vurdert som klenodier, skal skrotes eller selges?

Situasjonsrapporten fra museene bør resultere i endring i hvordan vern organiseres og finansieres. Erfaringen er at det er i bruk og i tett dialog med interesserte eiere, at bygg holdes best ved like. Dagsavisen hadde nylig en større reportasje om bygningsforfallet, hvor bonde Halvdan Einar Bøhn i Ullensaker fortalte hvordan det er å eie verneverdige hus. Hovedhuset på gården hans er bygd i 1790, og bare å gjøre nødvendig reparasjon av vinduene, koster rundt 400.000 kroner. Staten bidro i hans tilfelle med hele 185.000 kroner. Men likevel - den største delen av kaka må Bøhn betale selv. Men inspirert av støtten, gikk Bøhn løs på vindusbyttingen.

Kulturminnekonsulenten i Ullensaker, Ola H. Fjeldheim, kom med følgende betraktning rundt vernet: Vi bruker veldig store ressurser på å bevare et forholdsvis lite antall bygninger - de fredete. Ved å bruke ressursene annerledes, som å gi råd og midler som fungerer stimulerende, er det mulig å få til mye mer.

Det er et inspirerende lysglimt i den ellers så deprimerende lesningen om norsk kulturminnevern. Alt som gjør at man kan «få til mye mer» er vel verdt å utforske. Riksrevisjonens rapport fra i vår må ikke støve ned. Eller smuldre opp, slik våre kulturminner nå gjør.

Pernille Huseby er politisk redaktør i Nationen