Erna som Frps spydspiss

Hvis avisene i gamle dager manglet stoff om sommeren, gikk journalistene bort på torget og skrev om prisene. Slikt ble det agurksaker av. Mange vil med god grunn mene at politiske journalisters variant består i å intervjue borgerlige politikere om regjeringssamarbeid, og deretter skrive dypsindige kommentarer om emnet. Nå — tre år før neste stortingsvalg — er hele kobbelet i gang igjen.  

Burde vi spares for dette? Absolutt ikke. Summen av samarbeidsdebatten har nemlig klart folkeopplysende effekt, og er i tillegg dramatisk. Det velgerne får tegnet opp, er en langsom, men rettlinjet utvikling. Det er Frps inntogsmarsj i retning regjeringsbygget vi er vitne til. Og den går via Høyres aksept av Frp som sin politiske partner.  

Det blir stadig klarere at alle som vil samarbeide med Høyre i regjering, får et sterkt Fremskrittspartiet med på kjøpet. Sentrumspartiene KrF, Venstre og Sp kan ikke ta i Høyre uten å bli limt til Frp. En milepæl ble passert da Erna Solberg foran Høyres landsmøte i fjor løftet Frp opp som partner på linje med sentrumspartiene. Dette førte slett ikke til at Høyre forskrevet seg, slik mange trodde. Tvert imot. Ernas grep ble en avgjørende ingrediens i suksessoppskriften som siden har brakt Høyre glede og framgang.

I disse sommerdager tar Erna Solberg nye skritt i samme retning. Hun gir beskjed om at sentrumspartiene må forholde seg til Frp på en annen måte enn før. Frp er blitt så stort at partiet ikke er til å komme unna i et borgerlig regjeringsalternativ, sier Høyre-lederen. Erna talte mest direkte til KrFs Dagfinn Høybråten. Men også Venstre var selvsagt adressat. Nå forteller Erna hvor skapet skal stå.

Bakgrunnen er åpenbar: Sentrumspartiene er blitt små og avmektige etter valget i fjor. De blir spurver i tranedans. De lever faktisk i akutt fare for å miste rollen som vippepartier på Stortinget, noe som er et skifte av historiske dimensjoner. Både sentrumspartiene selv, samt Høyre og Frp styrer mot valget i 2013 med dette som reell mulighet.

En annen grunn er selvsagt at Høyre øker mens Frp stagnerer. Det gjør Frp mer håndterlig for Høyre. Men det svekker absolutt ikke den politiske essensen i det som nå skjer: Valget i 2013 kan gi Norge en regjering med et sterkt Frp. Det betyr en helt ny høyrevri på norsk politikk.  

Kjell Magne Bondeviks borgerlige regjering 2001—05 viste hva Høyre er gode for når de kommer til makten full av reformiver og med brennende hjerter. «Jern-Ernas» parti satte sitt stempel på Norge. I 2013 kan vi få et like ivrig og brennende Frp på kjøpet. En slik regjering blir utvilsomt — for å speilvende Kristin Halvorsen — en regjering med «sprut». Det kan merkes, ikke minst i Distrikts-Norge. Derfor er det ikke småtterier den tilsynelatende agurkdebatten om borgerlig samarbeid dreier seg om.

Hva skal sentrumspartiene gjøre? Foreløpig ser vi bare Dagfinn Høybråten og Venstre vri seg i ørkesløse krumspring. Det er ikke rart, siden oppgaven er å forene ild og vann. Men det er liten tvil om hvor det bærer. Hvis det blir borgerlig flertall i 2013, og KrF og Venstre er på vippen, så får vi en regjering dominert av — eller bestående av — Høyre og Frp. Særlig KrF har bundet seg så sterkt til den borgerlige masta og knyttet så mye troverdighet til rollen som borgerlig parti, at det ikke er noen vei tilbake.

Finnes det andre muligheter? Vel, KrF og Venstre kan selvsagt bøye nakken og håpe at det går over. Det som da skal «gå over», er den todeling av norsk politikk som følger av det rødgrønne samarbeidet på den ene siden — og av at Høyre/Frp finner hverandre på den andre siden. Kan dette gå over før 2013? Bare hvis det oppstår jordskjelv av typen sammenbrudd i Stoltenbergs rødgrønne samarbeid. Er det mulig? Absolutt. Småsøstrene i SV og Sp møter for tiden en Ap-arroganse som langt på vei tilsvarer Høyre/Frps råkjør mot «sine» sentrumspartier. I tillegg er forholdet Sp-SV svært betent.

Samarbeidsforholdene i den rødgrønne er minst interessante for 2013-valget som den borgerlige debatten. Men det er en annen historie. Først må vi gjøre unna agurkene Men vi kan jo minne om den politisk skadeskutte Lars Sponheims oppsummering av et langt liv som sentrumspolitiker, etter at valget sendte ham ut i kulden: Sentrums innflytelse — og sjanse til å overleve — er størst når Venstre, KrF og Sp opptrer som samlet og fristilt blokk i Stortinget, og ikke binder seg til noe regjeringssamarbeid.  

Erling Kjekstad er kommentator i Nationen