Besøksgårder lurer barna, mener professor Runar Døving. Han ber foreldre ta saken i egne hender.
— Besøksbondegårder er en av vår kulturs store løgner. Når vi lever av å produsere og spise dyr, bør vi vise hvordan det skjer. Samfunnet kan ikke late som det er annerledes enn det faktisk er, sier Runar Døving, professor i sosialantropologi ved Markedshøgskolen i Oslo og forsker ved SIFO.
Gjennom flere forskningsprosjekter har han fulgt norsk forbruk og matproduksjon. Han mener besøksgårder gir et feilaktig bilde av hvordan landbrukets behandling av dyr egentlig arter seg.
— Det industrielle landbruket blir gjemt bak besøksbondegårdens idylliske fasade. Ved å fordekke produksjonen opprettholder man en løgn. Det er mer redelig å vise barna våre hvordan vi faktisk produserer kjøtt, enn å late som husdyr lever i en ideell verden, sier han
— En stor skam
Han nevner plassmangel for dyr, saueklipping på akkord og at selve slaktingen av dyret sjelden vises fram, som problematisk for landbruket.
— Har bondenæringen noe å skamme seg over?
— Ja, hvis man ikke har noe å skamme seg over, hvorfor skjuler man da prosessen? Når man kaller et dyr for et «produkt» gjør man det til en industriell metafor som ikke hører hjemme i behandlingen av dyr. En sau er ikke «biomasse» eller «produkter», den er et dyr som skal bli til mat. Hvis besøksbondegårdene gir folk inntrykk av det er sånn vi driver landbruk i Norge, er det en stor skam.
Han oppfordrer foreldre til å vise ungene driften ved en vanlig bondegård.
— Send heller ungene på slakteriet, eller la de følge dyrene på et ordinært gårdsbruk. Først da kan vi som forbrukere ta et informert valg, sier han.
Bondelaget slår tilbake
— Besøksgårder gir seg ikke ut for å være noe annet enn de er. Ingen hevder at de er gjennomsnittlige representanter for norsk landbruk, sier Nils T. Bjørke, leder i Norges Bondelag.
Han mener det er naturlig at besøksgårder forsøker å gi gjestene en så god opplevelse som mulig.
— Vi viser fram det folk er interessert i, og det er ikke selve produksjonen. Samtidig har de aller fleste dyr i Norge det godt. Vi har ingen ting å skamme oss over, sier han.
Døvings forslag om å sende ungene ut på industrielle gårdsbruk har han lite til overs for.
— Det viser at han er en teoretiker. Foruten alle sikkerhetshensyn som må etterfølges, har dagens bønder en travel hverdag. Man er nødt til å ha et tilrettelagt opplegg for å kunne tilby besøk. Derfor har vi besøksgårder, sier han.
Prøver å vise virkeligheten
Foruten de fire purkene med avkom i fjøset, er Jegstad besøksgård i Akershus hjem for kyr, sau, hester, høner, ender, kaniner og kattunger. Hver uke besøker skoleklasser og barnehager gården for å hilse på dyrene.
— De fleste ungene som kommer hit er fra byen, og har kanskje aldri hatt tilgang til dyr. Mange stopper i døra bare på grunn av lukten, sier Kari Bergitte Finstad.
Hun driver gården sammen med ektemannen Thor Finstad, og opplever at de besøkende som regel har lite kunnskap om gårdsdrift.
— Derfor er besøksgårder viktige. De gir unger et innblikk i landbruk. Hadde man startet med å vise fram det industrielle landbruket ville de ikke forstått det. Det holder ikke bare se, man må få det forklart, sier hun.
Hun ser likevel poenget i Døvings kritikk av at besøksgårder gir et romantisert bilde av landbruket. På Jegstad gård forsøker de derfor å vise fram en gård i vanlig drift — uten å legge skjul på at de små grisungene en gang skal bli til koteletter.
— Men vi er nødt til å ha et mangfold av dyr her. Vi forsøker jo å leve av besøksgården og det er smådyrene som selger. Kattungene er faktisk det mest populære vi har, sier hun.
Vanskelig med fullt innsyn
På grunn av smittefare og hygienerestriksjoner mener Finstad at det vil være vanskelig for vanlige gårder å gi besøkende fullt innsyn i driften.
— Men det hadde vært sunt for landbruket å vise mer fram hvordan det driftes. Forbrukeren kunne fått et nærmere forhold til produktene, sier hun.
I andre enden av fjøset vagger en liten flokk ender og kyllinger fornøyde rundt i en egen innhegning. De har god plass og sollyset utenfra lyser opp området. Det er ikke mye som minner de gigantiske veksthusene man finner innen industrielt kyllingoppdrett.
— Gir dere besøkende et riktig bilde av norsk landbruk?
— Ja, vi er opptatt av å vise ting som de er. Samtidig tror jeg at folk greier å skille mellom besøksgårder og industrielle gårdsbruk. De skjønner at det ikke er som på besøksgårder overalt. Men om vi ønsker å beholde husdyrproduksjon i Norge må gårder drives effektivt. Det er ikke mennesker det er snakk om her, det er dyr, sier Thor Finstad.
