Fire av ti svarer «vet ikke», men blant dem som har bestemt seg, mener et stort flertall at det for store forskjeller mellom fattige og rike i Norge.
I en meningsmåling Sentio har gjennomført for Nationen konfronteres 1000 innbyggere med påstanden «Det er blitt for store forskjeller mellom fattige og rike i Norge». Kun 15 prosent sier seg uenige, mens nesten tre ganger så mange, 42 prosent, er enige i påstanden. 43 prosent er verken enige eller uenige.
Identitet og forbruk
Karin Andersen, stortingsrepresentant fra SV, har fått flere utmerkelser for sitt arbeid for vanskeligstilte i samfunnet. Hun er enig med flertallet i at forskjellene har blitt for store.
— Vi trenger en skarpere fordelingspolitikk enn det vi har i dag, sier hun, og uttrykker stor bekymring for barn og unge.
— Det ligger identitet gjennom å forbruke. Når du ikke forbruker, så er du et null. Å være fattig er veldig sterkt i Norge, som veldig preget av mye forbruk, og det rammer ungdom spesielt hardt. Det er ingen menneskerett å ha alle disse tingene, men vi har skapt et samfunn der det materielle verdsettes veldig høyt. Folk ser ned på folk som har lite penger å bruke, sier Andersen.
Hun framhever forskningen som er gjort på området, og mener at særlig barnevernet bør styrkes.
— De som har det vanskelig i Norge, har stort sett dårlig råd. Tre av fire som skrives ut av barnevernet havner senere på sosialhjelp, sier Andersen.
— Fordelingspolitikken har vært en fanesak for den rødgrønne regjeringen. Har dere gjort nok?
— Nei, forskjellene er fremdeles for store, men det har blitt gjort veldig viktige ting som for eksempel heving av alle minsteytelsene i folketrygden til 2G (to ganger grunnbeløpet i folketrygden, dvs. ca. 150.000 kroner, journ.anm.), som er et stort løft for de med aller minst. Vi har også hevet bostøtten, som dermed omfatter 50.000 nye familier, og gjennomført kvalifiseringsprogrammet. Men det trengs fremdeles mye kraftigere lut for å hjelpe de med aller dårligst råd, sier hun.
Høyre-velgere uenige
Blant velgerne til Sp, SV og KrF er over 50 prosent enige i at forskjellene har blitt for store. I motsatt ende finner vi Høyre-velgerne, som er den eneste velgergruppen der flertallet er uenige i at forskjellene er blitt for store.
Torbjørn Røe Isaksen, stortingsrepresentant og leder av Høyres arbeids- og sosialfraksjon, er blant dem.
— Det avgjørende er ikke forskjellene i samfunnet, men hvordan de som faller utenfor har det. Venstresidens tanke om fordelingspolitikk framstår som at det er mindre viktig at de som har lite får mer, så lenge de som har mest får mindre. Det er et gode med Norge at vi har små forskjeller mellom fattige og rike, men vi trenger ikke den maniske terpingingen på fordeling, sier han.
— Men er ikke sosial utjevning et mål i seg selv?
— Jeg mener at det ligger i vår historie og det norske lynnet at vi er et relativt egalitært folkeferd, på godt og vondt. De som har mest i Norge bidrar i samfunnet og bor stort sett samme sted som andre. Vi har altså ingen superoverklasse. Problemet med å fokusere på forskjellene er at hvis børsen stuper, så får vi likere Norge. Men det hjelper ikke barnefamiliene som sliter, sier Isaksen, som mener at kjennetegnet på fattige i Norge er at de går på en form for offentlig støtte.
— Vi vet at veien ut av fattigdom går via arbeid og utdanning. Det å tro at man skal betale seg ut av det er å tro på en politisk hokus pokus som aldri har hjulpet noen. De som har lite penger over lang tid, har det som resultat av andre problemer. Kan vi fjerne fattigdom i Norge? I motsetning til de rødgrønne sier jeg «Nei». Men vi kan gjøre mye for dem som havner permanent utenfor, sier Isaksen.
Like leker best
Andersen mener på sin side at nettopp fordelingspolitikken utgjør det klassiske skillet mellom høyre- og venstresiden i politikken.
Hun mener at sosial utjevning har mye for seg uansett ideologi, og viser blant annet til boken «The Spirit Level: Why More Equal Societies Almost Always Do Better», som kom ut i fjor.
— Den er skrevet av to engelske forskere som har gått gjennom ulike parametere, som vold, barneverntjenester og en rekke andre ting, i femti land. Konklusjonen er at land der forskjellene er minst, scorer bedre enn der forskjellene er større. Folk har også mer tillit til hverandre. Det å minske forskjellene mellom fattige og rike er lurt på alle områder, også om man ikke har et ideologisk utgangspunkt om rettferdig fordeling, sier Andersen.
