180 km av Dovrebanen gjennom Midtre Gauldal, Rennebu, Oppdal og Dovre kommuner er blitt en dødsfelle for sau, storfe, rein, moskus og andre dyr.
Jernbanen gjerdet selv inn hele strekningen i 1912,
Fram mot 1970-tallet ble gjerdene godt vedlikeholdt. Men:
— På grunn av nedbemanning ligger gjerdene nå nede, er fjernet eller nedgrodd, påpeker Sør-Trøndelag Tingrett.
Og det er helt greit, ifølge en dom som nylig falt i Sør-Trøndelag tingrett.
Begrenset gjerdeplikt
Retten mener det er klart at Jernbaneverket i 1912 overtok gjerdeplikten kommunene inntil da hadde. Det skjedde da kommunene betalte inn i alt 18 millioner kroner til staten i såkalt distriktsbidrag. Oppdal kommunes bidrag var alene to ganger kommunebudsjettet.
Men innholdet i gjerdeplikten er ikke så stort som kommunene mener. Tingretten mener gamle lovforarbeider viser «at gjerdepliktens omfang var ment å underlegges jernbanens skjønn».
Jernbaneverket kan dermed ut fra eget behov avgjøre hvor mye det skal gjerdes og vedlikeholdes langs skinnegangen.
I en stortingsproposisjon fra 1891 heter det at datidens lover ikke er til hinder for at jernbanen ikke gjerdes, men at jernbanen dekker skader som følge av manglende gjerde.
Gjerdeplikten må gjelde dekning av NSBs behov for sikker togframføring gjennom å «gjerde for linjen», mener retten.
Kommunene viste til at NSB lenge brukte store ressurser på gjerding for å holde dyr ute, men nådde ikke fram.
— Gjerdeplikten blir ikke utvidet fordi jernbanen tidligere har gjerdet ut over det som følger av den, ifølge dommen.
Vurderer anke
— Vi er skuffet og overrasket over rettens konklusjon, sier kommunenes advokat, Caroline Lund.
— Retten legger til grunn at staten i utgangspunktet overtok en gjerdeplikt. Slik vi ser det blir det feil når retten deretter skriver at jernbanen selv kan bestemme innholdet av plikten ut fra egen ønsker. Dersom staten selv kan bestemme om det skal gjerdes, er det ikke noen plikt, sier Lund.
— Kommunenes gjerdeplikt ble avløst ved pengebidrag fra kommunene til staten. De betalte etter hvor mange antall km gjerde det var behov for. Vi er derfor uenig med dommen som vil bety at Jernbaneverket i ettertid kan si at behovet er null, sier Lund.
Dommen peker på at ingen av erstatningsskjønnene i 1912 gir ulempeerstatning til grunneiere fordi de selv måtte holde gjerder.
— Det kan bare forklares med at Jernbanen overtok gjerdeplikten. At opplysningen i skjønnsforutsetningen om at «jernbanen gjerder for linjen» bare var ment som en opplysning og ingen plikt, betyr i så fall at alle grunneierne lurt, sier Lund.
— Dersom bøndene som avsto grunn hadde forstått at staten i fremtiden kunne la gjerdene forfalle, ville de ha krevd ulempeerstatning, slik ordningen er ved alle ekspropriasjonsskjønn.
Manglende dyrevelferd
Retten mener Jernbaneverket fra 1970-tallet bevisst har trappet ned på gjerdevedlikeholdet og heller betalt påkjørsler av husdyr.
— Slike vurderinger kan virke kynisk og endog stridende mot dyrevelferdshensyn, skriver tingrettsdommer Knut Almaas i dommen.
Den manglende dyrevelferden er imidlertid ikke noe rettslig grunnlag for gjerdeplikt, heter det i dommen.
