Det går fort inflasjon i ordet krise, særlig i det politiske kommentariatet. Det skal ikke rare krumspringene til i norsk politikk, før analytikerne kommer trekkende med sine dommedagsprofetier overfor enkeltpolitikere eller partier.
Likevel våger jeg den påstand at Kristelig Folkeparti er i krise. Det gjør jeg først og fremst fordi KrFs begredelige situasjon på meningsmålingene ikke er et resultat av noen enkeltstående feiltrinn eller upopulære utspill. Partiets svake oppslutning blant velgerne er et resultat av en for partiet vedvarende negativ trend det siste tiåret.
Bare se på tallene: Siden stortingsvalget i 2001 har partiet mistet over halvparten av velgerne sine. Rett nok står valgene i 1997 og 2001 i gullskrift i partihistorien, med henholdsvis 13,7 og 12,4 prosent oppslutning. Dette var valgresultatet som dannet grunnlaget for Bondevik-æraen, KrFs absolutte toppunkt i norsk politikk.
Men siden har det meste gått på tverke for partiet. Valgresultatene i 2005 (6,8) og i 2009 (5,5) er de dårligste i partiets historie som et landsdekkende parti.
Og enda verre, trenden ser ut til å fortsette. Til tross for at velgerne rømmer fra rødgrønn side i meningsmålingene, klarer ikke KrF å fange opp en eneste politisk flyktning. På gjennomsnittet av målingene i mai, oppnådde partiet skarve 4,9 prosent.
Ikke engang regjeringens tukt av kirkeledelsen i forbindelse med lokaliseringen av biskopenes preses, ser ut til å lokke oppskjørtede velgere til KrF.
Da partileder Dagfinn Høybråten i går oppsummerte den politiske våren, brukte han mye tid på å angripe regjeringen. Den kommer til å snuble i sin egen arroganse, hevdet han. Det er mulig, men velgerne de rødgrønne mister i fallet ser ut til å ramle i fanget til Høyres Erna Solberg. Høybråten er i alle fall ikke i stand til å ta imot, all den tid han selv er i knestående.
Det er mange som peker på Høybråten som selve årsaken til partiets problemer. Det er ikke så merkelig, han har ledet partiet gjennom to sviende valgnederlag. Av sine politiske motstandere betegnes han gjerne som en kristenkonservativ mørkemann.
Internt i partiet har man naturlig nok et mer nyansert, og langt riktigere syn på lederen sin. I virkeligheten er Høybråten en brobygger mellom de liberale og de konservative fløyene i partiet. Men ikke dyktigere enn at han fikk et svare strev da nestleder Inger Lise Hansen på nyåret fant det opportunt å lufte partiets undertøy i all offentlighet.
Det er en risikosport å nederlagsdømme politikere. For ett år siden var det ikke mange kommentatorer som var villige til å satse penger på at Erna Solberg ville overleve lenge som partileder. I dag er hun de samme kommentatorenes genierklærte kjæledegge og Høyres ubestridte dronning. Det viser hvor vanskelig det er å forutse velgerstrømninger og politikernes vekst og fall. Det handler litt om evner, litt om den ukjente X-faktoren, men kanskje aller mest om timing.
Likevel vil jeg våge en ny påstand: KrF vil velge en ny partileder på sitt landsmøte i april neste år. Selv for de saktmodig troende, vil tålmodigheten ta slutt. For heller ikke i KrF handler det utelukkende om bønn og tro, også der kreves det håndfaste resultater.
Høybråten er en dyktig, saklig og prinsippfast politiker. Han sto bak en av de mest bemerkelsesverdige politiske prosessene her til lands. Han sørget for at røykeloven, ett av tidenes mest utskjelte forslag, ble til ett av tidenes mest populære vedtak straks det ble fattet.
Men som KrF-leder er Høybråten på feil sted til feil tid. Han har ikke klart å snu resignasjonen som slo inn over partiet etter valgskredet i 2005. Han har ikke klart å gjenskape den entusiasmen som preget partiet i 1990-årene.
Det er ikke Høybråtens ansvar alene. Etter at kontantstøtten ble innført i 1998, har ikke KrF lenger noen hjertesak partiet kan samle bredt engasjement om.
Derfor er det neppe nok for KrF å bytte leder. Partiet må også finne et nytt bredt og fengende prosjekt som kan sette partiets kjerneverdier på dagsorden. Gjerne innenfor familiepolitikken.
Publisert tirsdag 22.06.2010 kl. 08:35
